Kronikk

Lykkelandet

Jeg hører historier om folk som har klart å få norske venner. Det finnes altså håp likevel. Jeg får prøve videre.

Utsikt over solfylt Oslo

Til tross for ensomheten nyter jeg den friske, litt kjølige luften og smiler til denne livlige byen som ligger omtåket av syrinduften i en hel måned rundt 17. mai. Og ja, jeg feirer fortsatt denne nasjonaldagen som ikke er min, skriver kronikkforfatteren. (Ill.foto)

Foto: Iryna Inshyna / / Shutterstock / NTB scanpix

Da jeg var i tenårene, drømte jeg om Norge. Hver 17. mai spiste jeg iskrem iført min yndlingskjole i en polsk storby. Jeg slukte det jeg kunne finne av norsk litteratur i lokale biblioteker og lærte tre strofer av nasjonalsangen utenat. Om nettene hørte jeg på NRK på mellombølgen.

Etterpå skrev jeg brev på gebrokkent norsk der jeg erklærte til postmottaket på Marienlyst (eller var det Trondheim?) min forkjærlighet for Lillebjørn Nilsen, gamle norske Grand-Prix sanger, og for hele landet. En drøm er noe flere tenåringer trenger, og for meg var Norge verdens beste drøm.

Jeg flyttet hit for fem år siden. Jeg er fortsatt så veldig glad i dette landet. Jeg får tårer i øynene av Erna Solberg som taler til barn, debatt er best på P2, og tanken på en hel sommer tilbrakt her på berget i disse koronatider gjør meg bare glad.

Jeg sover fortsatt med den store norsk-polske ordboken jeg kjøpte for noen år siden fordi ethvert nytt ord jeg hører på Ekko må oversettes og ethvert idiomatisk uttrykk må skrives ned til senere bruk. Hver dag våkner jeg og takker min store Gud for Norge.

Jeg har gjort ganske mye av det som står i de gode oppskriftene på hvordan få norske venner.

Aksenten min har jeg ikke blitt kvitt. Noe som medfører en fast replikkrekke ved de fleste nye bekjentskap: «Du snakker så godt norsk, men du er ikke norsk, hvor kommer du fra?» - «Å ja, det er mange polske arbeidere her i Norge. Jeg har en polakk på badet nå, han er veldig flink, og min nabo har hatt en polsk vaskedame».

Er jeg snobbete som ikke vil bli tatt for en vaskedame? Kanskje. Men sjansen er ganske liten for at polakken på badet blir spurt hvilke bøker han har lest, hva slags billedkunst hun foretrekker og hva de synes er viktigst i livet.

Foreløpig møter jeg bare vennlig høflighet.

Jeg føler meg ensom. Jobben gir meg mye glede, men hvor mye kan man jobbe? Man får jo også lyst til å ta en prat med noen over en øl på byen, få en hyggelig melding der noen viser interesse, og bli invitert på en tur. Mest ensomt er det nettopp på 17. mai når jeg går alene gjennom stappfulle gater og kjenner på at jeg aldri blir en del av dette samfunnet som jeg er så glad i.

Eller på fester der det tøyses om ting som man så på barne-tv og snakkes om kjendiser man husker fra ungdomstida. Og som, tro meg, er mye vanskeligere for en utlending å skjønne seg på enn utfordringene som regjeringen Gerhardsen stod overfor etter krigen eller tilblivelsen av Eidsvoll-forsamlingen.

Ja, jeg feirer fortsatt denne nasjonaldagen som ikke er min.

Jeg har ikke norske venner. Jeg har prøvd. Arrangert fester og invitert folk ut. Engasjert meg som frivillig. Gått ut på tur. Jeg har gjort ganske mye av det som står i de gode oppskriftene på hvordan få norske venner. Kanskje man burde arrangere et kurs? Det hadde sikkert vært en suksess.

Nei, foreløpig møter jeg bare vennlig høflighet. «Har du vært i Polen i ferien?» «Går det bra med familien din der nede?» Høflighetsfraser som blir til høflig usynlighet når noen andre, mer interessante (og som oftest norske) kommer inn i rommet.

Jeg får prøve videre.

Kanskje er det slik at like barn leker best. Eller kanskje er det meg. Jeg er sjenert når jeg er med mange folk samtidig. Jeg har en fortid, noen diagnoser og synsproblemer som gjør kontakt med andre litt vanskeligere. Selv om det finnes noen få som har lyktes.

I innvandrermiljøer går det rykter om suksesshistorier og folk som har fått norske venner. Hvordan de har gjort det, vet jeg ikke. Men det finnes visst håp likevel. Jeg får prøve videre.

Jeg har aldri angret på at jeg kom hit. Tvert imot. Hver morgen er jeg takknemlig for at jeg får lov til å være her og få glede av min drøm om Norge. Virkeligheten ligner ikke helt, men hva så? Jeg er glad i utsikten fra vinduet mitt, jeg er glad i de tusen små og store ting her i landet, til og med politikerne er jeg glad i.

For meg var Norge verdens beste drøm.

Jeg går rundt i gatene, nyter den friske, litt kjølige luften og smiler til denne livlige byen som ligger omtåket av syrinduften i en hel måned rundt 17. mai. Og ja, jeg feirer fortsatt denne nasjonaldagen som ikke er min.

Med tiden har jeg lært å leve med det at man kan være så skuffet og samtidig ikke ønske å være noe annet sted.

Og å kunne si i en og samme setning: «Jeg er lei meg og ensom» og «Ja, jeg elsker dette landet».