Syv miljøorganisasjoner skrev i en Ytring 24. september at fylkeskommunene ikke bør overta fylkesmannens miljøoppgaver.
Forslaget fra det regjeringsutnevnte utvalget for oppgaveflytting til regionalt nivå skal behandles i Stortinget i høst.
Innlegget vitner om en frykt for at regionalt folkevalgte politikere ikke er seg sitt ansvar bevisst. Frykten er ubegrunnet. Arbeidet med for eksempel vannforvaltningsplanene har vist det motsatte.
Samler oppgavene
En flytting av oppgaver vil gjøre at avveining mellom ulike hensyn i vekst-vern vurderinger underlegges ett organ, med et helhetlig ansvar. Fagansvar gir et helt annet grunnlag for både faglig og politisk ansvarlig handtering av saksfeltet.
Den statlige regionale forvaltningen er delt mellom flere organer, som ikke er harmonisert geografisk. Fylkesmannen bruker ofte politisk skjønn, og er ikke et folkevalgt fagorgan.
Det gir et uoversiktlig bilde for alle parter. Det blir også uklart hvilke prioriteringer som gjøres i hvilket organ.
En samling av alle oppgaver knyttet til næringsutvikling, energi og miljø vil gjøre arbeidet med naturvern mer transparent, og det blir lettere for alle parter å bidra i planprosessen.
Fylkeskommunen tar miljøhensyn
Miljøorganisasjonene skriver at det er urimelig å tenke seg at regionale organer vil legge til rette for nasjonale eller internasjonale miljøhensyn. Erfaringen fra fylkeskommunenes arbeid med vannforvaltningsplanene viser det motsatte.
Der har fylkeskommunene tatt sterke miljøhensyn. Man kan tenke seg at dette er en av grunnene til at vannkraftprodusentene har ønsket å flytte denne forvaltningen fra fylkeskommunen til staten.
Norsk institutt for naturforskning analyserte i 2017 vannforvaltningsplanene, og kom fram til at planene i stor grad ble endret av staten etter demokratisk behandling i fylkestingene.
Dette til tross for at fylkeskommunene fulgte nasjonale retningslinjer i forkant av egen behandling.
Mer forutsigbart, åpent og effektivt
Fylkeskommunene var gjennomgående mer fokusert på vernetiltak enn det staten var, da planene ble overprøvd. Diskusjon omkring vekst og vern av naturen er legitime demokratiske spørsmål, hvor det er mange parter å ta hensyn til.
Vannforvaltningsplanene viser at fylkeskommunene tar dette på stort alvor.
Det finnes tydelige nasjonale retningslinjer for vern av natur. Derfor trenger ingen å frykte at naturen står i fare på grunn av forvaltningen.
En styrking av det fylkeskommunale planarbeidet vil sikre forutsigbarhet, åpenhet og mer effektiv behandling. Fylkesmannen vil fortsatt føre tilsyn.
Derfor er frykten for det regionale demokratiet sterkt overdrevet.
