NRK Meny
Kommentar

LO-kongress i Høyres skygge?

Spenningen om ledervalget i LO lever inn i Kongressen.

LO-leder Roar Flåthen flankert av nestlederne, Gerd Kristiansen og Tor-Arne Solbakken

Avtroppende LO-leder Roar Flåthen flankert av de to nye lederkandidatene, Tor-Arne Solbakken og Gerd Kristiansen.

Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

Usikkerhet om hvem som skal bli LO-leder de neste fire årene er stor - også i dagens toppledelse. På åpningsdagen for LO-kongressen tør ingen spå utfallet av valget som skal skje mandag 6. mai. Så taust det er fra begge kandidatene og deres støttespillere, skulle en nesten tro kampen dreide seg om vervet i en lokal bridgeklubb, ikke en av landets viktigste maktposisjoner.

Når alle går så stille i dørene, har det sin forklaring: De fleste søker å opptre slik at de kan samarbeide godt med begge kandidater etter valget, hvem som nå måtte bli valgt. Dessuten har hverken Tor Arne Solbakken med bakgrunn fra Norsk Tjenestemannslag, eller Gerd Kristiansen fra Fagforbundet, markert seg som talspersoner for ulike retningsvalg for LO. De er med andre ord, ganske like. Og-skal en følge aldersgrensen på 60 år i LO-systemet, vil den som blir valgt, uansett være en overgangsfigur i fire år.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Kampvotering?

Forrige gang det var åpen kamp om ledervervet i Landsorganisasjonen var konfliktnivået atskillig høyere: Kongressen i oktober 1989 der en av fagbevegelsens aller største profiler, Yngve Hågensen, nedkjempet både avtroppende LO-leder Leif Haraldseth og selveste Gro Harlem Brundtlands foretrukne kandidat, den mer forsiktige og anonyme Nils Totland fra Statstjenestemannskartellet.

Innlegget førte til buing og vilt kaos i forsamlingen, og forsøkene på å roe forsamlingen ned, var så krevende at dirigenten Svein Fjellheim brakk klubba i forsøket.

Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK

Når Hågensen vant med såpass klart flertall som 193 mot 121 stemmer, var en viktig grunn Leif Haraldseths famøse uttalelser fra talerstolen i sitt støtteinnlegg for Totland: «Jeg tror Totland beholder roen bedre i stressede situasjoner enn Yngve. Han har nervene bedre under kontroll.»

Innlegget førte til buing og vilt kaos i forsamlingen, og forsøkene på å roe forsamlingen ned, var så krevende at dirigenten Svein Fjellheim brakk klubba i forsøket.

Støttespillere

Selv om dagens kandidater ikke er i nærheten av å mobilisere den typen følelser, fører likevel den uavklarte situasjonen til en mobilisering, om enn i det stille. De som støtter Gerd Kristiansen ser henne som en noe mer radikal kandidat enn rivalen, og det faktum at mange vil ha en kvinnelig LO-leder, kan også gi drahjelp. Kristiansen har støtte fra sitt eget forbund, Fagforbundet, LOs klart største. For å bli valgt, må hun i tillegg til dem hun allerede har, mobilisere rundt 50 av de 315 delegatene. Ingen umulig oppgave.

Tor Arne Solbakken er den foretrukne av arbeiderpartiledelsen, og også av flertallet i dagens LO-ledelse. Argumentene er større kjennskap til privat sektor og kompetanse i en av de aller viktigste sakene for fagorganiserte framover: Pensjon.

Stoltenberg og Solbakken

Solbakkens innlegg på LO-kongressen i 2005 der et knapt flertall stemte for kontroversielle innstrammingsforslag i pensjonsreformen, var avgjørende for at flertallet landet der det gjorde. Og uten LOs støtte, ville Arbeiderpartiet hatt store problemer med å dra hele pensjonskompromisset i land.

Ikke rart Stoltenberg har et godt øye til Solbakken.

Avtale i siste liten?

I media spekuleres det om det blir en hestehandel eller en avtale i siste liten som gjør at en unngår kampvotering. Dette er i øyeblikket helt åpent.

Da blir det enten slik at en av kandidatene trekker seg før det endelige valget, eller at det blir en hemmelig avstemning.

Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK

Samtidig spør mange seg om hva en slik avtale egentlig skulle inneholde. Det er for eksempel neppe slik at Fellesforbundet er avhengig av en hestehandel for at deres nestlederkandidat Hans Christian Gabrielsen i neste omgang, om fire år, blir valgt som LO-leder. Det kan selvsagt også være enkelte andre posisjoner i en lederkabal som kan flytte stemmer, men så langt er det ingen opplagte avtaler her heller. Så da blir det enten slik at en av kandidatene trekker seg før det endelige valget, eller at det blir en hemmelig avstemning. I det siste tilfellet ser det ut til at Solbakken har flertall blant delegatene hvis delegasjonene stemmer i tråd med det deres respektive forbund går inn for. Men samtidig, blir det sagt, vil en hemmelig avstemning være umulig å forutse på dette punktet. Så spenningen om ledervalget lever inn i Kongressen.

Ingen ser på det som noen krise. Da vil i det minste mediene møte opp og interessere seg for det som skjer i Folkets Hus.

Den store konfliktsaken

EØS-avtalen så lenge ut til å være den store konfliktsaken. De fleste oppfatter at det meste av sprengkraften er forsvunnet. Årsaken er todelt. For det første tvang Jens Stoltenberg fram en ydmykende retrett fra sine juniorpartnere i regjering tidligere i vinter. Han forlangte at SV og Senterpartiet offentlig måtte erklære at de ikke ville kreve utmelding av EØS i en eventuell ny regjeringsperiode. Aksjonen kom som resultat av en frykt i arbeiderpartiledelsen for at nettopp LO-kongressen skulle fatte et vedtak om å gå ut av EØS.

Sosial dumping etter massiv arbeidsinnvandring etter EU-utvidelsen i 2005 har mobilisert store deler av fagbevegelsen mot EØS-avtalen. Kritikerne fins langt inn i Arbeiderpartiets egne rekker. Erfaringene fra postdirektivet og vikarbyrådirektivet viste at AP og LO-eliten ikke kan diktere sin egen grasrot på området EØS og arbeidsliv. Men Roar Flåthen erklærte likevel omtrent i samme øyeblikk som SV og Senterpartiet ble presset til å erklære sin lojalitet til EØS-avtalen, at det nå ikke lenger var noen grunn for LO-kongressen til å kreve utmelding. Den rød-grønne regjeringen ville uansett legge den til grunn i en ny periode, mente LO-lederen. Ikke så merkelig at Stoltenbergs aksjon ble oppfattet som et bestillingsverk fra LO.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

LO vant i Høyesterett

Den kanskje viktigste grunnen til at LO-kongressen neppe kommer til å vedta krav om utmelding av EØS, er likevel dommen i Høyesterett om allmenngjøring av tariffavtaler i verftsindustrien. Dommen innebar en full seier for LO og regjeringsadvokaten, og tilsvarende nederlag for verftene og NHO. Striden dreide seg om utgifter til reise. Kost, losji og utenbystillegg for utstasjonerte arbeidere skulle regnes inn i den almenngjorte tarifflønna, eller om det bare var selve timelønna som skulle regnes med. For den enkelte arbeider ville dette utgjøre en betydelig forskjell.

Sosial dumping etter massiv arbeidsinnvandring etter EU-utvidelsen i 2005 har mobilisert store deler av fagbevegelsen mot EØS-avtalen. Kritikerne fins langt inn i Arbeiderpartiets egne rekker.

Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK

Her uttalte Høyesterett at det norske systemet for lønnsdannelse ville være truet dersom arbeidsgivernes krav ble godtatt, og dermed i strid med EØS-avtalen. Avtalen har nemlig bestemmelser om å ta hensyn til balansen i den såkalte «offentlige orden» som en slags sikkerhetsventil, og i denne sammenheng ble den norske samfunnsmodellen, der systemet for lønnsdannelse er en vesentlig del, definert inn som en del av den «offentlige orden».

For EØS-tilhengerne bekreftet dommen det de hele tiden har hevdet, nemlig at EØS-avtalen faktisk gir et handlingsrom for å beskytte arbeidstakeres rettigheter, og bidra til et seriøst arbeidsliv. Hadde dommen gått motsatt vei, ville kravet om utmeldelse av EØS stått langt sterkere på kongressen.

Det vil likevel være spenning knyttet til EØS-vedtaket, og LO-ledelsen må nok godta å gjøre den endelige teksten mer kritisk enn det LO-sekretariatet har innstilt på. Ellers risikerer den å få en litt for spennende avstemning!

I valgets skygge?

Høstens stortingsvalg danner bakteppet for årets kongress. For Arbeiderpartiet og LO-ledelsen har frykten vært at heftig EØS-debatt og intern strid skulle ta oppmerksomheten vekk fra kampen mot høyresidens regjeringsprosjekt. Nå kan Flåthen og Stoltenberg bruke kongressen til å rulle ut det virkelig store valgkampmaskineriet med pengebevilgninger og politiske vedtak. Så spørs det om de roper høyt nok til å overdøve Høyres statsministerkandidat Erna Solberg, som entrer talerstolen på sitt landsmøte samme dag, eller om de må finne seg i å opptre i hennes skygge.