Kronikk

Livets flagg

Jeg bar på en hemmelighet som var så stor at jeg ikke kunne slippe noen for tett på.

Hans Morten Skivik

Det finnes to dager i året da jeg gråter, 17. mai og når jeg ser pridetoget. Jeg sitter på restaurant og drikker dyr champagne sammen med han jeg skal leve et helt liv sammen med, skriver kronikkforfatteren.

Foto: PRIVAT

Jeg husker fortsatt skoene. Joggeskoene – de eneste skoene jeg hadde. De var grå og blå.

Hull på venstre sko ved lilletåen. Jeg ser tydelig for meg hvordan jeg knyter dobbelt knute og går ut alene fra min hybel på Fjellbirkeland studentby.

Det er frihetens tårer jeg gråter.

Det er høst, regntungt – jeg vil kjenne på følelsen. Følelsen av å velge, kunne velge, velge mellom liv og død. Mitt eget liv eller min egen død. Velge mellom å leve med skammen eller aller helst dø med skammen, her alene.

Begrave hemmeligheten sammen med meg i et togspor i Oslo sentrum.

Jeg tar T-banen fra Kringsjå til Nationaltheatret. Rulletrapp til togstasjonen. Nesten folketomt. På perrongen, venter på beskjed over høyttaleren – passerende tog. Jeg går frem til kanten av perrongen – ser lysene. Vipper frem og tilbake – kan både hoppe og bli stående helt rolig.

Jeg eier mitt eget liv.

Smerten, skammen og ensomheten var ikke til å holde ut. Jeg var desperat. Ny i et tomt intet. Jeg hadde kommet til Oslo midt i semesteret, skulle bli psykolog – noe jeg for øvrig aldri ble. Jeg gikk på forbedrende og skjønte ikke en dritt.

Men det verste var skammen.

Skammen over å være annerledes, skammen over å ikke vise hvem jeg var. Nå hadde jeg forlatt det gamle for å begynne på nytt. Jeg var jo ikke den jeg hadde utgitt meg for.

Tenk om jeg kunne slippe å si det som ikke var mulig å si høyt – jeg er homo!

Jeg bar på en hemmelighet som var så stor at jeg ikke kunne slippe noen for tett på. Og i kveld skulle jeg sette meg selv på prøve, ta den helt ut eller feige helt ut og dra tilbake til en hybel og krige med min egen ensomhet og doble skam over å ikke tørre dette en gang.

Tenk om jeg kunne slippe å si det som ikke var mulig å si høyt – jeg er homo!

I dag, mer enn 30 år etter spør jeg norske ledere, hvordan ble du deg? Og hvordan ble jeg meg? Historien begynner alltid med: «Jeg hadde en helt normal barndom» – en historie jeg for øvrig aldri har hørt.

Jeg har bare vært vitne til de særegne historier. Noen fylt av «hverdagstraumer», andre med mer alvorlige erfaringer. Alle helt spesielle, aldri helt normale.

Kanskje var det den kvelden, midt i dette valget, at jeg ble meg.

I dag vaier regnbueflagget over byen. Det finnes to dager i året da jeg gråter, 17. mai og når jeg ser pridetoget.

En gang ville jeg begrave hemmeligheten sammen med meg i et togspor i Oslo sentrum.

Jeg sitter på restaurant og drikker dyr champagne sammen med han jeg skal leve et helt liv sammen med. Vi møttes bare et lite år etter jeg sto forstenet og ventet på toget. Og nå kommer det andre toget, Pridetoget: Forsvaret, politiet, sykehusene, hotellene, lesbene, klientene mine, homsene, transene … Alle er der.

Tenk, trikken kjører med regnbueflagg. Tenk at på rådhuset vaier flagget. På Universitetet. Det er ikke til å tro! Hvilken by og hvilket land jeg lever i. Evig takknemlig og stolt av oss, og alle de som kjempet før oss. Den kampen kostet, noen ganger kostet den liv.

I dag heiser vi regnbueflagget – det flagget representerer også valget, valget mellom liv og død! La oss feire livet.

Jeg var desperat.

Det er kjærlighetens og livets flagg som smykker byen.

Det er frihetens tårer jeg gråter.

Les også: