Kronikk

Livet som huleboer

Hjemmekontoret er en god nødløsning, men det bør ikke bli noen «ny normal».

Hjemmekontor (Illustrasjonsbilde)

Å jobbe hjemmefra kan være effektivt på mange måter, men er også en belastning, mener kronikkforfatteren. (Illustrasjonsbilde)

Foto: Thomas Brun / Thomas Brun

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Etter over 9 uker på hjemmekontor har vi blitt vant til det. Krisen og dugnadsånden har lært oss å bruke digitale verktøy på en annen måte enn for noen måneder siden. Vi er overrasket over hvor effektive vi er blitt, hvor enkelt det er å ha kontakt, hvor godt møter fungerer, og hvor kult det er å jobbe i garderober, på soverom, eller på kjøkkenet (undertegnede har prøvd alt dette).

Digital jobbing hjemmefra har selvsagt mange fordeler: Redusert reisetid. Lavere klimagassutslipp. Bedre arbeidsforhold for dem som trives dårligst i kontorlandskap. Men en permanent, «ny normal» er det ikke. Til det er svakhetene og farene for mange. Vi kan heller ikke uten videre ta med oss de nye vanene til kontoret.

Vi blir utrolig lei av hjemmene våre.

For det første: Denne muligheten gjelder ikke alle. De som er hardest rammet av de massive tiltakene mot korona-viruset jobber ikke hjemmefra. De er permitterte eller arbeidsledige. De jobber i tjenestesektorer der hjemme- eller cellekontor ikke er en mulighet. Frisører, restaurantmedarbeidere, hotellresepsjonister eller flyvere kan ikke jobbe digitalt eller hjemmefra.

Hvis alle vi som faktisk kan, fortsetter å gjøre det etter krisen, vil det ha store konsekvenser også for noen av disse, som må finne seg noe annet å gjøre. Hvor mange kontoransatte på Majorstua går ut til lunsj og bestiller en taxi minst en gang om dagen?

For det andre: Vi mennesker er ikke huleboere lengre, selv om antall langhårete menn med korona-skjegg for tiden kan få en til å tvile. Hadde vi ikke forlatt hulene våre for noen tusen år siden, hadde vi kanskje sittet der ennå og holdt på med det samme.

Sosial interaksjon, samarbeid og felles oppgaveløsning er noe av det som gjør oss til mennesker. Forskjellige fra dyr. Der vi kan håndtere forskjeller mellom familie, naboskap, byer, nasjoner og verdenssamfunnet på en fredelig måte, i produktiv sameksistens. Hvis vi nå skal tilbake til hulene våre, bør vi tenke oss grundig om i forhold til hva vi mister og hva som kan erstattes digitalt.

Vi er overrasket over hvor kult det er å jobbe i garderober, på soverom, eller på kjøkkenet.

En av de tingene som kan endres, er hukommelsen. Vi forbinder hendelser med tid, sted, arkitektur, sosial kontekst og så videre. Hvis en større del av vår tilstedeværelse tilbringes i nøyaktig samme omgivelser, eller foregår med større grad av parallell oppmerksomhet på flere ting, slites hukommelsen. Vi kan komme til å glemme mer. Opp med hånden de som (i likhet med undertegnede) for tiden synes at det er vanskeligere å skille den ene dagen fra den andre!

Digital jobbing hjemmefra er i disse dimensjonene en ekstra belastning for den store og økende andelen av husholdningene som består av én person. De fleste av disse er også ekstroverte og vil blomstre når vi møtes igjen og kan jobbe sammen som før. Med økende bruk av våre nyoppdagede verktøy på jobben og hjemmefra.

Jeg håper vi raskt kommer tilbake til å møtes fysisk, jobbe på kontoret, og være hjemme når vi er hjemme.

Økt bruk av hjemmekontor innebærer at vi i mindre grad skiller mellom hjem og jobb. Vi «går» på jobb ved å velte oss ut av sengen, ta på en T-skjorte og skru på pc-en. Så kommer vi «hjem» noen ganger i løpet av dagen, tørker litt støv og lager mat. Vi «går» på jobb igjen innimellom, og avslutter kanskje dagen med en halvtime på jobb før vi sovner. Skillet viskes ut. Det har mange, potensielt viktige og alvorlige konsekvenser. I tillegg til at vi blir utrolig lei av hjemmene våre.

En arbeidsdag for oss kontorarbeidere består av diskusjoner og møter, håndtering av e-post og andre meldingsverktøy, nettverksbygging, interaksjon med mennesker utenfor jobben, lunsj og andre pauser, jobbmiddager med kontakter og mye mer. Blikkontakt, håndtrykk, kroppsspråk, endring i atferd, varierende grad av oppmerksomhet og interesse er i hvert fall for meg utrolig viktige deler av jobbkommunikasjonen. Digitale flater kan bare erstatte en liten del av dette.

Gode møter over tid krever at vi møtes fysisk innimellom.

En grunn til å være til stede sammen er å oppleve alt dette andre i sammenheng med selve diskusjonen, beslutningen og møtet. Og dermed levere et bedre resultat. Det forsvarer også å reise for å møtes, og særlig når vi tar hensyn til tidsforskjeller. Gode møter over tid krever at vi møtes fysisk innimellom og kan dele en middagsopplevelse i tillegg til å revidere notatet digitalt.

Alt dette, og mer til, er grunner til at jeg håper vi raskt kommer tilbake til å møtes fysisk, jobbe på kontoret, og være hjemme når vi er hjemme. Men der vi utnytter det vi har lært i forhold til «borte-fra-kontoret»-jobbing når det passer. Kanskje får cellekontorene en delvis renessanse.

Opp med hånden de som synes at det er vanskeligere å skille den ene dagen fra den andre!

I det kontorlandskapet jeg sitter, er vi ca. 100 kolleger på ett gulv. Tenk om vi kommer tilbake etter krisen og kjører Teams-møter på pulten alle sammen. Forhåpentligvis har vi lært litt om effektive møter også. Og jeg kommer nok til å tenke meg mer om før jeg reiser i hytt og vær.

Men jeg er fortsatt overbevist om at samarbeid og samvær med kolleger i samme rom er en essensiell ingrediens i menneskelig utvikling og velferd.

Forfatteren er direktør og sjeføkonom i Equinor. Synspunktene i innlegget er forfatterens egne og ikke nødvendigvis sammenfallende med Equinors syn.

Status Norge

Sist oppdatert: 30.09.2020
808
Siste uke
28
Innlagt
274
Døde