Olav Brostrup Müller er fast spaltist i radioprogrammet Ytring.
På et avgjørende punkt i min barndom, var mitt eneste mål i livet å få en boblevest. Ikke en hvilken som helst boblevest, men en nøyaktig lik den Michael J. Fox hadde på seg i «Tilbake til Framtiden».
For meg og mine kompiser fantes det ikke noe annet verdig liv å leve på jorda, enn det amerikanske småbylivet som åpenbarte seg i filmer og tv-serier på 80- og 90-tallet: Et sted med prom nights og velfriserte forstadsplener, strålende sol og skolekafeteriaer og – selvfølgelig – en velkledd Michael J. Fox som dreiv og hang etter biler på skateboard.
Jeg er fortsatt glad i Amerika, selv om jeg for lengst har parkert både boblevesten og skateboardet. Noe idealsamfunn har jeg vel heller aldri tenkt at Amerika har vært. I et land med over 300 millioner innbyggere, er det lett å peke på åpenbare feil. Som at USA henretter både tenåringer og psykisk syke, for eksempel. Eller det faktum at landet har en av verdens høyeste fengselsrater, og at det å kjøre på rødt lys for mange fort kan ende med å bli skutt av politiet.
Likevel biter det ikke på: Jeg kjenner folk som ikke er villige til å kjøpe israelske kullsyredispensere grunnet menneskerettighetssituasjonen i Palestina, men ingen som frivillig dropper USA-ferien eller det planlagte tremånedersoppholdet i Williamsburg på grunn av USAs forbrytelser mot sine egne innbyggere. Og da er USAs forbrytelser i andre land ikke engang nevnt.
Lørdag var det ett år siden Donald Trump ble innsatt som USAs 45. president. Oppstarten har gått verre vi kunne forestilt oss. Enkelte finner det selvfølgelig underholdende å følge med på hvor mye kaos den aldrende realitystjernen klarer å stelle i stand i løpet av en vanlig arbeidsdag, men for mange av oss er ikke spøken særlig morsom lenger:
Vår nærmeste allierte er styrt av en mann med klare autoritære trekk, og en åpenbar vilje til å sette viktige rettsprinsipper til side. En mann med et lunkent forhold til både menneskerettigheter og ytringsfrihet, og som styrer gjennom en tvilsom blanding av nepotisme og lyssky forretningshensyn.
Vanligvis er USA-kritikk en øvelse forbeholdt bråmodne gymnasiaster og gamle, skjeggete idealister i strikkagenser. Likevel er det noe som føles annerledes, denne gangen. Det føles som at Amerika begynner å bli gammelt, etter årtier preget av usunn livsførsel. At det som venter oss fra den kanten i årene framover, er stadig dypere samfunnskløfter og en jevn, dalende ferd mot bunnen.
Når hele det politiske systemet i tillegg er innrettet slik at det belønner dem som nekter å samarbeide og straffer dem som søker kompromiss, er det ikke annet å vente i årene som kommer enn forfall. Og i øst stiger en kinesisk sol, uten at det heller gir særlig grunn til optimisme.
På dette tidspunktet i historien har altså Norge valgt å knytte seg enda tettere på USA enn vi har vært på mange tiår. Amerikanerne har for første gang i vår NATO-historie fått lov til å etablere det som i realiteten er en base på norsk jord, og der kommer de til å bli værende – uten videre diskusjon. Norske myndigheter ser ikke ut til å ha særlig klare tanker om framtida, utover at det mørket som har senket seg over Amerika det siste året, sikkert kommer til å bli borte. Hva om det ikke blir det?
I «Tilbake til fremtiden» klarte Michael J. Fox med et nødskrik å unngå å bli stuck i fortiden. Kanskje norske politikere også burde begynne å legge planer for å komme seg trygt hjem, den dagen Amerika ikke lenger er det landet vi kjente.
HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
FØLG DEBATTEN:
OG