Bengt Eidem henger på stavene og skryter av norsk klimapolitikk, mens snøen smelter under skiene hans. Optimisme skapes ikke av selvgodhet, men av hardt arbeid og vilje til læring
Det er 2018. FNs ferske klimarapport slår fast at vi styrer mot fire graders global oppvarming i 2100: Ni meter havstigning, kraftig reduserte avlinger, voldsomt tap av arter, mange millioner nye klimaflyktninger. Men viktigere: Rapporten viser at det har ufattelige fordeler å nå klimamålet fra Parisavtalen. Og det er mulig! Da kreves en halvering av globale utslipp til 2030. En tøff jobb. Rapporten viser også at ingen land er i nærheten av å gjøre sin del av jobben. Ennå.
Samtidig, i Trøndelag, sitter en mann som mener at norsk klimapolitikk er som Marit Bjørgen. Altså best i verden og beundret for sine meritter. Eller ferdig med karrieren, klar for å hvile på sine laurbær?
For la oss gå gjennom Eidems sentrale argumenter:
- Vi har vannkraft. Ja, det skiller oss fra andre og gjør at vi har en utslippsfri energisektor. Men det skyldes ikke klimapolitikk, det skyldes naturen og 100 år gammel dyktighet.
- Vi er på vei mot en utslippsfri transportsektor? Elektrifiseringsgraden i sektoren er om lag seks prosent. Det skyldes først og fremst tog. Men fordi vi har en utslippsfri kraftproduksjon, kan vi lede. Norge har høye politiske ambisjoner, viktige tiltak, spennende visjoner i Avinor og shipping. Det kan bli stort, men vi er ved starten.
- Norsk næringsliv, inkludert oljeindustri, er ledende? Ifølge regjeringens egen prognose vil industrien ha om lag samme utslipp i 2030 som i dag, og petroleumsproduksjonen nesten like høye. Olje gjør oss til en av verdens største bidragsytere til selve klimaproblemet, men Eidem nevner det ikke. I norsk næringsliv skjer det mye spennende, det meste på bedriftenes eget initiativ, på grunn av engasjement og muligheter. Det gjør ikke norsk klimapolitikk til verdens beste.
Andre land må følge oss, mener Eidem. La oss ta ham på ordet, og se på målbare størrelser. Både i langrenn og klimapolitikk kan man måle resultater.
– Norge har utslipp på snaut ti tonn pr. innbygger, om lag det doble av gjennomsnittet i verden. Hvis alle slapp ut like mye ville det være umulig å nå globale klimamål.
– Vi er ett av få land med høyere utslipp enn i 1990. Hvis alle var som oss, ville utslippene være mye høyere i dag.
– Vi har systematisk feilet på våre egne klimamål. Hvis alle gjorde det, hadde avtaler liten verdi.
– Regjeringens egen prognose viser at våre utslipp er 13.4 prosent lavere i 2030 enn i dag. Hvis alle gjør så lite er både 1.5 og 2 grader umulig å nå.
Bildet av Norge går det kanskje an å bli enig om. Vi har en for dårlig klimapolitikk. Det har alle andre også, så vi er bra i forhold til mange andre. Men hva så? Hvis noen kommer til meg og sier at de er superfornøyd med egen innsats selv om resultatene er svake, fordi ingen andre klarte seg bedre, så vil jeg alltid møte det med å forvente mer. Slik kan resultatene bli bedre.
På klimaområdet VET jeg at vi kan mer, at mye kan gjøres uten store ofre. Ja: Et klimavennlig samfunn vil være bedre for oss mennesker og naturen, og ha fordeler for næringslivet i de landene som går foran.
Norge har vist før at vi kan ta modige skritt. Gjennom industrialisering, gjenoppbygging etter krigen og velferdsstat. I klimapolitikken også: gjennom regnskogsatsingen og elbiler. Og mange andre bra ting. Jeg har ofte fortalt om dem i utlandet, de gjør meg stolt og optimistisk.
Men selvgodhet har vi altså ikke tid til. For verden har beveget seg videre. Ny kunnskap viser at målene er for lave. Vekst i fornybar energi gjør norsk olje til en klimarisiko.
Vi er langt, langt unna å være Marit Bjørgen. Kanskje kan vi bli mer som henne? Jeg tror på det. Gjennom å ha høye mål, sterk vilje til trening, å møte motgang og problemer med vilje til læring – og ved aldri, aldri å bli selvgode. Det gir næring til min optimisme!
