Hopp til innhold
Kommentar

Litt for Store Britannia

Det sies at det ikke er størrelsen det kommer an på. Men for Storbritannia gjør det nettopp det. Landet troner på overvektstoppen i Europa.

BRITAIN DEEP FRIED MARS BAR

Du betaler like mye for to laksefileter som du ville brukt på åtte porsjoner chips på gatekjøkkenet, skriver korrespondent Espen Aas. En av rettene som serveres i gatekjøkken, spesielt i Skottland, er den friterte Mars-sjokoladen.

Foto: DAVID CHESKIN / Ap

For noen uker siden døde Storbritannias feiteste mann. Carl Thompson het han og ble bare 33 år gammel. Thompson kom seg aldri ut av huset i sitt siste leveår, og veide godt over 400 kilo. Det tok mange timer for helsepersonell å få ham ut, de måtte både demontere en balkong og bruke kran for å få det til.

Lett å få, verre å bli kvitt

"Obesity" er det engelske ordet for sykelig overvekt, og du leser sjelden gjennom en avis uten å støte på nettopp "obesity". Fedmeproblemet anses som landets største helseutfordring, økningen i antall overvektige og sykelig overvektige har økt jevnt og trutt. Siden 80-tallet har antallet tredoblet seg.

Å forklare hvorfor folk blir overvektige er en enkel vitenskap. Det er et regnestykke om kaloriinntak målt mot kaloritap. Det er likevel ikke en god nok forklaring på hvorfor så mange kommer dit.

Billig å bli tjukk

Det er ingen kostbar affære å spise seg fet i Storbritannia. En stor sjokoladeplate får du for under ett pund. Potetgull er også billig.

En liten flaske vann er gjerne dobbelt så dyr, om ikke tre ganger så dyr som en boks Coca Cola.

Espen Aas

En av de store synderne nå om dagen, er likevel fruktdrikker, eller smoothies. Markedsført gjerne som "en av fem om dagen", men en liten kartong eller flaske juice inneholder alene ofte halvparten av det anbefalte daglige sukkerbehovet for barn. Mange inneholder mer sukker en brus. Og apropos brus, det siste tilbudet fra en av de store butikkjedene er 16 bokser Coca-Cola for £5, eller om lag 4 kroner stykket. En liten flaske vann er gjerne dobbelt så dyr, om ikke tre ganger så dyr.

Frityrstekt nasjonalrett

En matklassiker på De britiske øyer gjennom 150 år er fish and chips. Riktignok har retten sørget for fisketilskudd i kostholdet, men på kjøpet kommer også mye kalorier (samt store mengder salt og eddik).

I motsetning til i Norge er det langt mellom matpakkene på De britiske øyer, enten det handler om skoleelever (hvor også svært mange er overvektige) eller voksne i jobb.

Hver ettermiddag er det lang kø ved "Fish and chips"-sjappa ved en av mine nærmeste undergrunnsstasjoner. Skoleungdom som vil ha noe å spise på vei hjem, velger gjerne den billige og velkjente klassikeren.

Fisk koster for øvrig langt mer enn kjøtt i butikkene. Du betaler like mye for to laksefileter som du ville brukt på åtte porsjoner chips på gatekjøkkenet.

Forskjeller

Etter å ha bodd mer enn fem av mine voksne år i London, har jeg opplevd store forskjeller på fedme ut fra hvor folk bor. I studietiden på 90-tallet bodde jeg i en av Londons mest trøblete bydeler i sørøst, hvor lunsjtilbudet besto av velkjente fast food-kjeder og den lokale puben. På bussen om morgenen satt skolebarna og gomlet frokosten sin, som oftest en sjokoladebar eller en liten pose potetgull. På skolen valgte de bort grønnsakene og gomlet chips med salt og ketsjup i kantinen.

Det er ingen kostbar affære å spise seg fet i Storbritannia.

Espen Aas

I dag bor jeg på motsatt side av byen hvor restauranttilbudet nærmest er endeløst. Skolebarna sniker garantert til seg en sjokolade i ny og ne, men er med på det lokale rugbylaget, spiller cricket, tennis eller driver med andre idretter på de store friområdene. To kilometer unna står mindre begunstigede barn i chips-kø etter skolen.

På flere reportasjeturer har vi opplevd å lete høyt eller lavt i mindre byer for å finne lunsj som ikke består av fast food eller loff. Vi mislykkes ofte.

Likevel er det jo ikke slik at du blir tjukk av å være fattig, eller tynn av å være rik eller velutdannet. Men miljøet folk bor i blir oftere pekt på. Er det mange overvektige i familien eller kretsen, er det lettere å bli det selv og omvendt.

Dekker dagsbehovet på puben

Overvekt tas på alvor i Storbritannia, i alle fall når det gjelder å opplyse folk. Aviser, som The Times, har kjørt store anti-sukker kampanjer, og overvektsproblemet får bred dekning i andre medier. Kjendiskokker står på rekke og rad og forsøker å få britene til å spise magrere. Kanskje også begrense antallet pints med øl.

For det foreligger ingen krav om å oppgi kaloriinnholdet i nettopp øl, det gjelder derimot omtrent alle andre matvarer.

I motsetning til i Norge er det langt mellom matpakkene på de britiske øyer.

Espen Aas

En pint med Guinness sikrer deg 270 kalorier, viser oversikter tilgjengelig på nett. En av mine egne favoritter, og et av Storbritannias mest solgte øl, "Doom Bar", metter med godt over 200. En kveld med gutta dekker derfor raskt dagsbehovet av kalorier.

Ingenting hjelper

Carl Thompson spiste seg mer eller mindre til døde 33 år gammel, 10.000 kalorier var hans daglige inntak. Ingen har gått i fakkeltog etterpå og ropt om at noen må straffes for hans altfor tidlige død. Ifølge ham selv begynte han å trøstespiste da han mistet moren sin.

Så da var det hans egen feil, eller? Slik som de som velger å fortsette å røyke eller drikke mye alkohol selv om det er farlig. De gjør det jo med overlegg alle sammen. Eller?

Kjendiskokker står på rekke og rad og forsøker å få britene til å spise magrere. Kanskje også begrense antallet pints med øl.

Espen Aas

Hvis ekspertenes dystre spådommer om at halve befolkningen i Storbritannia er sykelig overvektige innen 2050 stemmer, hva da? Hvis ressurser som kunne bli brukt på ordinære sykdommer må brukes på livsstilsykdommer, er det da stadig de overvektiges feil fordi de visste bedre? Mange etterlyser bedre utdanning og bevisstgjøring, men lurer egentlig noen på hva som er sunt og usunt lenger?

Storbritannia innehar den tvilsomme æren av å lede "tjukkas-ligaen" i Europa, og de ligger godt an til å befeste sin posisjon. Det krever mindre innsats å bli der, enn å klare å rykke ned på listen.