NRK Meny
Replikk

Liten forståelse for prioriteringer

Overlege Røe beskriver alt annet enn «alle bør får alt» som smålig. Det vitner om liten forståelse for betydningen av prioriteringer.

Medisin

Overlege og forsker Olav Dimitri Røe tegner et elendighetsbilde av norske sykehus som ikke stemmer med virkeligheten, skriver Anne-Kari Bratten i Spekter. Illustrasjonsfoto.

Foto: Dmitry Kalinovsky

Denne replikken er et svar på kronikken Prioriteringer i smålighetens land, red.anm.

Overlege og forsker Olav Dimitri Røe kommer i sitt innlegg på NRK Ytring 17. januar med både feilinformasjon og en rekke grove påstander og beskyldninger som ikke kan stå uimotsagt.

Han tegner et elendighetsbilde av norske sykehus etter sykehusreformen 2002 som ikke stemmer med virkeligheten. Faktum er at stadig flere pasienter får behandling og ventetidene ble redusert med 21 prosent fra 2002 til 2012. Røe påstår at leger og sykepleiere sies opp. Det stemmer selvsagt ikke. Fra 2003 til 2013 ble det ansatt nesten 3100 flere leger og over 3300 flere sykepleiere i sykehusene.

Fra 2003 til 2013 ble det ansatt nesten 3100 flere leger og over 3300 flere sykepleiere i sykehusene.

Anne-Kari Bratten

Røe hevder også at de fire regionale helseforetaksdirektørene sitter i et lukket rom og bestemmer - etter eget forgodtbefinnende og ut fra kostnadseffektive hensyn i egne helseforetak – hvilke medisiner som skal brukes i Norge.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Som forsker og overlege bør Røe være kjent med at det såkalte «Beslutningsforum» (bestående av RHF-direktørene) baserer sine avgjørelser på et nasjonalt system for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten.

Standardisert prosess for nye metoder

Dette systemet er etablert for å sikre at nye metoder som tas i bruk i spesialisthelsetjenesten har vært igjennom en standardisert prosess når det gjelder vurdering av blant annet effekt, sikkerhet og kostnader.

Alle beslutninger om å ta i bruk en metode eller ikke, skal baseres på metodevurderinger.

Anne-Kari Bratten

Systemet skal gi pasienter og helsepersonell trygghet for at metodene som brukes er dokumentert virkningsfulle og sikre. Alle beslutninger om å ta i bruk en metode eller ikke, skal baseres på metodevurderinger. Disse metodevurderingene er bygget opp etter internasjonalt anerkjente prinsipper for kunnskapsoppsummeringer, såkalte Health Technology Assessments (HTA) og er således ikke på noe måte fattet uten spesialistkompetanse.

Når nye medikamenter ikke godkjennes, har det sammenheng med at de ennå ikke er dokumentert virkningsfulle og sikre. Det er altså ikke resultat av tilfeldigheter og kostander.

Med sitt innlegg antyder Røe også liten forståelse for nødvendigheten av å prioritere. Han beskriver alt annet enn «alle bør får alt» som smålig og at vi er i ferd med å miste vår menneskelighet.

Prioritering ikke noe nytt

Det er betimelig å minne Røe om at prioritering i helsetjenesten på ingen måte er noe nytt. Allerede i 1987 kom «Nasjonale retningslinjer for prioriteringer i helsetjenesten», senere kjent som ”Lønning I-rapporten” (NOU 1987: 23). Fem prioriteringsnivåer ble innført. Dette ble videreført på 1990-tallet gjennom Lønning II-utvalget, og senere innarbeidet i forskriftene til Pasientrettighetsloven.

Når nye medikamenter ikke godkjennes, har det sammenheng med at de ennå ikke er dokumentert virkningsfulle og sikre.

Anne-Kari Bratten

Man har altså hatt retningslinjer for prioritering i helsetjenesten helt siden 80-tallet, og det er derfor underlig at Røe fremstiller dette som noe nytt.

I årets sykehustale gjentok helseministeren budskapet om at alle steiner skal snus for å skape pasientens helsetjeneste. Det er et budskap ledere i sykehusene slutter opp om.

Diskusjon og innspill om prioriteringer og forbedringer er avgjørende for å videreutvikle helsetjenesten, og det er positivt at medarbeidere engasjerer seg for pasientene. Da er det imidlertid viktig at debatten er faktabasert.