NRK Meny
Kronikk

Lite nytenkende om legalisering

Det er lett å være enig med helseminister Bent Høie: Civitas forslag om å vurdere legalisering av narkotika er verken spesielt tøft eller særlig nytenkende.

Nordmenn har eit alkoholproblem. Eller har vi det? Og enkelte meiner at dersom hasj blir lovleg vil folk drikke seg mindre drita. Stemmer det? 
Direktesendt debattprogram med programleder Ingunn Solheim.

"Debatten" diskuterte ruspolitikk i forrige uke. Kronikkforfatteren, som selv var blant deltakerne i sendingen, er ikke imponert over Civitas forslag til ny ruspolitikk.

I rapporten «Narkotikapolitikken: Behov for nye ideer og bedre løsninger» og i kronikken på NRK Ytring gjentas det at vi ikke lykkes med å «redusere negative konsekvenser av rusmiddelbruk».

Vi deler ikke Civitas svartmaling av norsk narkotikapolitikk. Vi har åpenbart utfordringer, som behov for mer sammenhengende forløp i behandlingskjeden, ettervern, oppfølging og overdoseproblematikk. Men narkotikapolitikken handler også om å forebygge at problemer oppstår, og når det gjelder forebygging lykkes vi bedre enn de aller fleste andre land.

Lavere i Norge

Av norsk ungdom har 5 prosent prøvd cannabis, mot 17 prosent i Europa, ifølge siste ESPAD-undersøkelse. Lave – og fallende – norske tall for ungdoms cannabisbruk bekreftes også av Ungdataundersøkelsen. Det må bety at vi gjør noe rett, og vi mener den norske modellen, med satsing på forebygging, forbud og behandling, er en viktig årsak til lave brukstall.

Oppslutningen om forbudet mot narkotika er høyt i Norge. Rundt 80 prosent ønsker fortsatt forbud, også mot cannabis, viser aktuelle målinger. Det store flertallet ser altså ut til å mene at forbudet bidrar forebyggende.

Endringer i ruspolitikken

Civita anerkjenner at narkotikabruken i Norge er lav sammenlignet med andre land, men mener altså at det ikke på noe vis har sammenheng med at tiltakene våre virker.

I Civita-rapporten er det ikke lagt vekt på de tragediene og ødelagte livene som følger av et rusmisbruk – for misbrukeren og de som er rundt.

Mina Gerhardsen, Actis

«Siden slutten av 1960-tallet har norsk narkotikapolitikk 'ligget fast'», skriver forfatterne, og følger opp med at virkemidlene har vært konsentrert om et strengt forbudsregime. Det kan se ut som Civita har sett for mye til USA og legaliseringsdebatten der, og for lite til hva som faktisk har skjedd i Norge de siste tiårene:

  • Ingen sitter i fengsel for eget bruk.
  • Av de cirka 20 prosentene av narkotikarelaterte saker som ender med fengselsdom, snakker vi om saker av stort omfang og gjerne i kombinasjon med annen kriminalitet, som vold, vinning og økonomisk kriminalitet.
  • Siden 2006 har det pågått et forsøk med narkotikaprogram med domstolskontroll, som alternativ til soning for mennesker med rusproblemer. Evalueringen som kom nylig, viste bedre resultater for dette enn for ordinære behandlingsprogram.
  • Det skjer også en stille revolusjon når det gjelder reaksjoner på bruk. Mens det tidligere var vanlig med bøter, skal alle politidistrikt nå ta i bruk ordningen med ruskontrakter, der de som tas for bruk kan inngå en avtale om påtaleunnlatelse mot å holde seg unna rus og kriminalitet over en gitt periode. De fleste steder støttes dette også opp med andre tiltak, som avvenning og hjelp til å få orden på livet igjen, med for eksempel jobb og skole. Slik gir forbudet et mandat til å sette i gang hjelpetiltak som vi ellers ville vært uten.
  • Rusbrukere har fått pasientrettigheter på lik linje med andre pasienter, og vi har fått en dreining mot helsefaglige tiltak og skadereduksjon i vår narkotikastrategi. Et eksempel er legemiddelassistert rehabilitering, LAR-ordningen, som i dag omfatter over 7000 mennesker. Denne ordningen er ikke feilfri, men for veldig mange har LAR betydd et mer verdig liv med økt livskvalitet.

Det er med andre ord feil å hevde at straff er hovedlinjen i norsk narkotikapolitikk.

Mennesker eller milliarder?

Civita har valgt å bruke et Høyre-slagord som tittel på rapporten sin: «Nye ideer og bedre løsninger». Det gjør det fristende å snu om på et annet Høyre-slagord, for denne rapporten er opptatt av milliardene og ikke menneskene. Her er det knapt lagt vekt på forebygging. Her er det ikke lagt vekt på de tragediene og ødelagte livene som følger av et rusmisbruk – for misbrukeren og de som er rundt. Det sentrale premisset er at forbudet er dyrt å forvalte.

Det mest påfallende ved rapporten er at de regner på kostnadene ved å håndheve forbudet uten å se på omkostningene ved å fjerne forbudet.

Oppslutningen om forbudet mot narkotika er høyt i Norge. Rundt 80 prosent ønsker fortsatt forbud, også mot cannabis.

Mina Gerhardsen, Actis

En økt cannabisbruk, som Civita er enige i kan være en konsekvens av legalisering, vil også kunne bli dyrt både for individ og samfunn. Nylig ble det presentert en studie av cannabisforskningen de siste 20 årene, Hall-rapporten, som konkluderer med at noe av det mest alvorlige med cannabisbruk er faren for avhengighet, frafall i skolen og opptrapping til sterkere stoffer. En av seks unge som bruker jevnlig, står i fare for å bli avhengig.

Økt bruk gir økte problemer

Høyere bruk vil gi flere med problemer, noe vi ser fra andre land med høyere cannabisbruk enn Norge.

En dansk rapport anslo nylig at i halvparten av frafallet i videregående utdanning var cannabisbruk medvirkende årsak. I mange land opplever man nå en økning i antall som søker hjelp for cannabisavvening. I USA havner årlig 400 000 mennesker på legevakta på grunn cannabisbruk, og antall cannabisrelaterte sykehusinnleggelser øker. Å åpne for at flere skal prøve narkotika, er å åpne for å ta en økt risiko på andres vegne.

Det er feil å hevde at straff er hovedlinjen i norsk narkotikapolitikk.

Mina Gerhardsen, Actis

Det er riktig at det går bra med de fleste, men vi vet ikke på forhånd hvem som vil takle bruken, og hvem som for eksempel blir avhengige, får akutt psykose eller psykiske problemer av cannabisbruk. Ved å legge til rette for at flere bruker, øker vi samtidig risikoen for at flere får problemer – med de menneskelige og samfunnsmessige kostnadene det gir for brukeren selv, menneskene rundt og fellesskapet.

Ifølge Civita bør vi vurdere forbudet og se om vi «kunne oppnådd bedre, eller i hvert fall ikke dårligere, resultater, til en lavere kostnad for samfunnet, med en alternativ politikk».

Og de legger fram universalløsningen for norsk politikk: Å sette ned et utvalg.

Denne rapporten viser at innfallsvinkelen til Civita og Actis i narkotikapolitikken er i utgangspunktet ganske ulik, men vi kan møtes på et punkt: I ønsket om en kunnskapsbasert narkotikapolitikk som har som mål å redusere rusproblemene i samfunnet vårt.