NRK Meny
Kronikk

Kjønnslemlestelse i Norge – et lite problem?

En ny rapport konkluderer med at kjønnslemlestelse av jenter er et lite problem i Norge. Vår forskning gir rapporten bare delvis rett.

jente

«Å stadfeste omfang av kjønnslemlestelse og hvilken innsats som er mest hensiktsmessig, er en utfordrende oppgave», skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsbilde.

Foto: Johannessen, Sara / NTB scanpix

I samarbeid med det nordiske analyseselskapet Damwad lanserte NKVTS nylig en rapport med en grundig beregning av omfanget av kjønnslemlestelse i Norge. Rapporten anslår at over 30.000 jenter og kvinner kan være berørt. Tallet inkluderer over 17.000 jenter og kvinner som sannsynligvis ble kjønnslemlestet før de kom til Norge.

Likevel konkluderer en ny rapport fra Forskningsstiftelsen Fafo at kjønnslemlestelse er et lite problem i Norge, og at innsatsen er overdimensjonert. Hva er bakgrunnen for så ulike tall og konklusjoner?

Hvem skal vi telle?

Å stadfeste omfang av kjønnslemlestelse og hvilken innsats som er mest hensiktsmessig, er en utfordrende oppgave.

Det er for snevert kun å fokusere på omfang av kjønnslemlestelse etter ankomst. Inngrep gjort før flytting til Norge er ikke kriminelle ifølge norsk lov. Likevel representerer dette en viktig målgruppe, blant annet for helsehjelp. Derfor er midler brukt for å øke kompetanse og tilbud i helsesektoren for å gi jenter og kvinner den hjelpen de trenger.

Inngrep gjort før flytting til Norge er ikke kriminelle ifølge norsk lov.

Fafo viser til at det er færre slike saker meldt til hjelpeapparatet enn etter tvangsekteskap, og mener derfor at problemet er lite. Men hvor godt mål er dette?

Ved tvangsekteskap er jenter (og gutter) ofte eldre, og de kan få hjelp til å avverge eller oppløse ekteskapet. Ved kjønnslemlestelse er jentene ofte svært unge, og det er mindre sannsynlig at de vet om det på forhånd. Ikke minst i tilfeller der det skjer mot foreldrenes vilje. Etter en kjønnslemlestelse er det heller ikke særlig hensiktsmessig for jenter å melde fra. Kjønnslemlestelse kan, i motsetning til tvangsekteskap, ikke omgjøres.

Også hjelpeapparatets håndtering er ulik. Gjennom vår forskning har vi møtt flere som ikke ønsker å anmelde saker av bekymring for at det kan bli en dobbel belastning for barnet at foreldrene blir straffet, i tillegg til at de selv har blitt kjønnslemlestet.

Bekymring og funn

Fafo referer til undersøkelser gjort ved Ullevål sykehus som uttrykk for lavt omfang. Her fant man at 15 av 72 jenter var kjønnslemlestet. Betyr det at bare 15 jenter er kjønnslemlestet på Østlandet, eller at 25 prosent av jenter i berørte grupper er utsatt?

Jenter forteller at hjelpeapparatet ikke mistenker kjønnslemlestelse, til tross for plager i underlivet og oppvekst i risikoland.

Jentene var sendt til undersøkelse på grunn av bekymring, men man har ingen analyse av disse meldingene. I intervjuer har flere helsearbeidere fortalt om erfaring med grunnløse bekymringer, også for jenter fra land uten kjønnslemlestelse. Vi har selv intervjuet jenter som forteller at hjelpeapparatet ikke mistenker kjønnslemlestelse, til tross for plager i underlivet og oppvekst i land med stor hyppighet av slike inngrep. Det er eksempler på at noen saker og grupper ikke fanges opp. Derfor er det ikke nødvendigvis slik at de 72 undersøkte jentene er en høyrisikogruppe. Man kan heller ikke klinisk bevise om inngrepet er skjedd nylig eller før innvandring dersom sårene er grodd.

Hvordan skjer holdningsendring?

Fafo-rapporten antyder at de positive endringene i Norge ikke er et resultat av tiltakene, men at de ville skjedd uansett. Noen tiltak omfatter utvikling og formidling av kunnskap om blant annet helsekonsekvensene av inngrepet, opplæring av endringsagenter og i hjelpeapparatet, tilbud om samtaler og støtte til frivillige organisasjoner for å gjøre en innsats.

En studie fra Egypt fant ingen holdningsendring da kvinner fikk høy utdanning, men først da det ble debatt om praksisen.

Det er sannsynlig at flytting fra det sosiale presset i hjemlandet til økt eksponering for andre perspektiver i Norge bidrar til endringer. Men noen forhold tyder på at endringen kunne vært vesentlig mindre uten tiltak: Inger-Anne Olsen peker i en kommentar i Aftenposten på at utdanning og bedret økonomi kan drive endring.

Imidlertid viser forskningen at betydningen er begrenset. Noen eksempler: Egypt er et land med høyt utdanningsnivå, 91 prosent utbredelse, og det er leger som utfører de fleste inngrepene – altså høyt utdannede og velstående personer. En annen studie fra Egypt fant ingen holdningsendring da kvinner fikk høy utdanning, men først da det ble debatt om praksisen.

Erfaringer Fafo rapporterer fra Norge og Sverige før man fikk tiltak peker i samme retning: Den gang opplevde man at kvinner oppsøkte helsevesenet for å få døtrene omskåret. I Sverige var det også en lege som faktisk utførte dette. En viktig begrunnelse for innføringen av loven om forbud mot kjønnslemlestelse i Norge i 1995 var nettopp å hindre norske leger i å utføre inngrepet.

Er holdningsendring tilstrekkelig?

Det er begrenset kunnskap om hvordan praksis påvirkes av endrede holdninger. Internasjonal forskning viser at praksisen vanligvis er mer utbredt enn det den uttalte støtten skulle tilsi. Man vet at sosiale normer spiller en sentral rolle, og personer kan føle seg presset til å handle mot egen overbevisning.

Sosiale normer spiller en sentral rolle.

Fafo-rapporten diskuterer heller ikke faren for at slektninger i hjemlandet kan utføre kjønnslemlestelser på jenter selv når foresatte i utgangspunktet har en negativ holdning til praksisen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Kunnskapsbasert innsats

NKVTS forsker i dag på flere områder av betydning for policy-utforming: Betydningen av helsehjelp som brekkstang for endring, unges erfaringer i å leve med kjønnslemlestelse, menns rolle og med å inkludere alle de største berørte gruppene i Norge.

Til tross for usikkerhetene ved data, tror vi på at den beskrevne holdningsendringen, det lave antallet identifiserte saker der jenter har blitt kjønnslemlestet etter at de kom til Norge, og den økte etterspørselen etter helsehjelp indikerer en positiv endring. En endring vi tolker vi som et uttrykk for at tiltakene faktisk har båret frukter.

For å få klarhet i de ulike tolkningene trengs en grundig effektevaluering av tiltak, og en dypere innsikt i prosesser for endring av holdning og handling.