Kronikk

Lite å hente fra Olympiatoppen

Norge har mange stjerner i verdensidrettene. Det er ikke takket være Olympiatoppen.

Team Ingebrigtsen

Ingebrigtsen-brødrene er blant de mest kjente, norske idrettsnavn kloden rundt. Og det uten at det organet som er dedikert oppgaven med å ha «et helhetlig ansvar for å utvikle norsk toppidrett» har vært bidragsyter til suksessen, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Norske navn har toppet internasjonale sportsmedier denne sommeren: Viktor Hovland og Kristoffer Ventura i golf, Casper Ruud i tennis – og friidrettsstjernene fra familien Ingebrigtsen i Stavanger. Og ikke å forglemme hekkeløperen Karsten Warholm.

Men bare en av disse kan sies å være et produkt av Olympiatoppen: Karsten Warholm.

De øvrige har i flere år fått avslag på sin bønn om hjelp fra det organet som påberoper seg å ha «ansvar for å utvikle norsk toppidrett».

I min tid som president i Norges Golfforbund gjorde vi en rekke henvendelser til Olympiatoppen om hjelp til å utvikle våre beste talenter. Svaret var nesten alltid det samme: nei.

Tiden er inne for at Norges idrettsforbund tar en gjennomgang av hva Olympiatoppen skal drive med.

Det samme gjorde tennisforbundet da Casper Ruud var i sin tidlige fase for å skaffe seg et navn i en av verdens største idretter. Svaret var negativt. Til nød kunne vi få kjøpe noen tjenester.

Nå har Casper Ruud blitt et hett navn i verdens tredje største idrett, rangert blant de femti beste i sporten.

Viktor Hovland og Kristoffer Ventura har tatt steget opp i verdens ledende golfturnering, PGA, i en sport som følges av 450 millioner fans kloden rundt, og i en sport som har 60 millioner utøvere.

Sammen med Ingebrigtsen-brødrene er dette blitt blant de mest kjente, norske idrettsnavn kloden rundt.

Og det uten at det organet som er dedikert oppgaven med å ha «et helhetlig ansvar for å utvikle norsk toppidrett» har vært bidragsyter til suksessen.

Olympiatoppen – som har et budsjett på 140 millioner og vel 70 ansatte – fant ikke muligheter til å bistå med utvikling av disse talentene.

Det er selvsagt morsomt å følge langrenn og skiskyting. Men det er verdt å huske at dette er små idretter.

Tiden er inne for at Norges idrettsforbund tar en gjennomgang av hva Olympiatoppen skal drive med. Organisasjonsleddet under NIF lever helt i sin egen verden, og tar sine beslutninger uten at de demokratisk tillitsvalgte i idrettsbevegelsen får et avgjørende ord med i laget.

Tidligere var Olympiatoppen styrt av et eget styre med utgangspunkt i særforbundene. Nå har ikke særforbundene, som er ansvarlig for talentutvikling av sine idretter, noe de skulle ha sagt om den ambisiøse driften – og planene – som toppidrettssenteret på Sogn styrer. Alt er administrasjonsstyrt.

Målsettingen til Olympiatoppen har hele tiden vært hvor mange medaljer Norge skal ta i olympiske leker, og da eller helst i vinteridretter. Det betyr at de bruker små idretter som målestokk. Det er lettere å pynte veggen med medaljer i langrenn og skiskyting, der det deles ut 33 medaljer i disse grenene, enn det er å satse på å hjelpe ishockeyforbundet til å hevde seg i verdens største vinteridrett. Der deles det jo bare ut tre medaljer.

Du skal ikke snakke med mange amerikanere eller asiatere om golf før de henter frem navnet på Viktor Hovland.

Norge er ingen stor idrettsnasjon bare fordi vi henter mange medaljer i små idretter som har mange konkurranseformer. Det er selvsagt morsomt å følge langrenn og skiskyting. Det er god underholdning. De fleste nordmenn gleder seg over det. Men det er verdt å huske at dette er små idretter med ganske få land som deltakere.

Nå må vi ta en debatt på hvordan norske talenter skal kunne hevde seg på topp internasjonalt – også i store idretter.

Du skal ikke snakke med mange amerikanere eller asiatere om golf før de henter frem navnet på Viktor Hovland.

Totalt ukjent for ett år siden. Nå et verdensnavn.

Men ikke takket være Olympiatoppen.