Hun ville fremstå med regi og hovedrolle. Selv når hun tapte posisjonen, ville hun få frem at hun hadde vunnet mange hjerter.
– Jeg vil gjøre det som er riktig for Fremskrittspartiet. Det som er riktig for landet. For meg. Det som er riktig for ytringsfriheten i Norge. Derfor går jeg av. Jeg skal love en ting, jeg kommer ikke til å gå stille i dørene på Stortinget.
Hun fremstår ikke slagen, men vil slå tilbake. Listhaug går ut av regjering, men hardt ut mot sine mange motstandere.
– Jeg vil være meg selv, ikke som alle andre. Jeg vil stå for det jeg står for og kunne gjøre det som er riktig.
Hun klarer alltid å gjøre seg selv til hovedpersonen og sende klare, tydelige, bastante meldinger til sine tilhengere.
Nå blir hun en martyr i tilhengernes øyne. En som ofres på et politisk korrekt alter, men likevel skal kjempe videre. Det er slik hun vil det skal fremstå selv.
Polariseringsministeren
Den polariserende retorikken fungerte, den kan for all del fungere fortsatt for Listhaug og partiet. Men nå hadde opposisjonen fått nok. Også flere toppolitikere i Frp og Høyre mener hun nå hadde gått for langt.
- Lars Nehru Sand om Listhaugs Facebook-post:
Retorikken og polariseringen var det Listhaug bygget karrieren rundt. Det var slik hun ble en stjerne. Nå var det også slik hun tråkket over grensen. Dermed kan man si hun falt for eget grep.
Det samme grepet vil hun utvilsomt bruke til å forsøke å reise seg igjen. Det varsler hun altså før hun går i sitt siste statsråd på Slottet.
Som stortingsrepresentant for Møre og Romsdal har hun en enda bredere plattform for å drive politikk basert på Frps primærstandpunkt, ikke regjeringens samarbeidsplattform.
De som ville felle henne, ønsket mindre Listhaug, resultatet kan altså bli mer av henne i debatten. Mens regjeringen og statsministeren nå er svekket, har Listhaug skaffet seg et rom for å styrke seg. Å ikke være statsråd gir henne åpenbart mindre faktisk politisk makt, men kan potensielt gi henne flere politiske muligheter. I norsk politikk og i eget parti.
Stemmene i partiet som ønsker henne som nestleder og leder, er der. Det samme er dem som mener Frp er så mye mer enn innvandringskritikk. At hun rett og slett har for smal plattform til å være en allround-politiker av det format som trengs. Mange i partiet ser på henne som for konfliktsøkende, for lite samlende og for lite egnet til å vise den kompromissviljen som har gjort Frp til et regjeringsparti som har makt og får gjennomslag.
Noen yngre og mer liberale og moderate stemmer er godt representert i Frps nye stortingsgruppe og i regjeringsapparatet. Den delen av partiet hvor Jon Georg Dale er en som seiler opp som nestlederkandidat og lederemne.
Forskjellen på innvandringskritikk- og primærstandpunkt og mer ideologisk forankret liberale maktsøkende stemmer kom ganske til syne allerede på Frps landsmøte i fjor da stortingsvalgsprogrammet var til debatt. En ganske interessant debatt å følge fra pressebenken.
Problematisk å fortsette
For Listhaug ville det vært krevende å skulle fraktes i sort bil til Justisdepartementet i morgen tidlig, dersom KrF hadde unngått å felle regjeringen i dag.
Sylvi Listhaug ville da i praksis, ikke formelt, vært uten tillit i nasjonalforsamlingen. Det strider mot grunnleggende forvaltningsforståelse at en statsråd da skal kunne fortsette, selv med statsministerens vernende hånd.
KrF, Ap og Senterpartiets press vant frem på kort sikt. Rødts mistillitsforslag hadde en effekt få så for seg da det ble fremmet. For KrF ble det slik som passer dem best; Listhaug går av, regjeringen fortsetter.
- Lars Nehru Sand om KrFs dilemma før Listhaug trakk seg:
Det er også grunn til å tro at Listhaug ikke nyter like stor respekt hos Solberg, som en statsråd er avhengig av, selv om hun nyter tillit.
Listhaugs handlingsrom i regjering, både i møte med Stortinget og statsministeren, var svært lite etter de siste dagene.
Derfor er det til å forstå at hun selv følte det var minst å tape på å selv kaste inn håndkleet.
Så lenge hun kunne ha full regi og vise at harde angrep kanskje kan fungere som selvforsvar.
