NRK Meny
Normal

Likestillingsministeren som vil ha ulikestilling

Solveig Horne fører en ulikestillingspolitikk når hun snikfjerner pappakvoten. Hvorfor lar blåfeministene i regjeringspartner Høyre henne holde på?

Solveig Horne

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) på vei inn til ekstraordinært statsråd på Slottet i Oslo i forbindelse med regjeringsskiftet i 2013.«Legger du til at hun vil fjerne likestillingsloven og ikke ser behovet for et likestillingsombud, er det lite igjen som tyder på at likestillingsministeren faktisk ønsker et mer likestilt samfunn», skriver kronikkforfatteren som kritiserer Horne for å være paradoksal i sin likestillingspolitikk.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Kronikkvignett Ytring

Husker du komiske Ali? Mannen som hadde fått oss til å gapskratte om ikke omstendighetene hadde vært så tragiske: Amerikanske styrker dundret inn i Irak, og informasjonsministeren ble mer og mer fantasifull jo nærmere fienden kom. Konsekvent nektet han for at amerikanske styrker gjorde fremskritt: Amerikanerne var «syke i hodet» når de påsto dette – selv da de amerikanske stridsvognene sto noen hundre meter unna og tv-seerne selv kunne se at røykskyene steg mot himmelen.

Solveig Horne og Frp tviholder på troen på at utviklingen går riktig vei og nekter å forholde seg til virkeligheten.

Du bruker kanskje ikke mye energi på å tenke på Mohammed Saeed al-Sahhaf, som han egentlig heter, men selv har jeg de siste to årene flere ganger tatt meg selv i å tenke på den aldrende mannen som etter sigende skal befinne seg i De forente arabiske emirater.

Grunnen er det åpenbare paradokset som gjorde ham berømt. Misforholdet mellom tittel og oppdrag: Informasjonsministeren som skulle feilinformere. Uten sammenligning for øvrig er nemlig paradokset lett gjenkjennelig for alle som har fulgt likestillingsminister Solveig Horne de siste årene: Likestillingsministeren som ikke vil ha likestilling.

Likestilling kommer av seg selv

Winston Churchill skal ha sagt at gamle sitater er politikerens verste fiende. Det fikk Solveig Horne merke da hun ble statsråd. Da ble hun konfrontert med at hun tidligere hadde vært usikker på om det var greit at barn fikk høre homoeventyr i barnehagen, at hun på spørsmål om voldtekt av kvinner svarte at gutter og jenter har like mye ansvar, og at hun mente transpersoner må inn under pasientlovgivningen, «der de hører hjemme».

Sitatene ble nyansert da Horne gikk inn i regjering, og stormen løyet. Men det tok ikke lang tid før det viste seg at Horne hadde en verre fiende enn sine gamle sitater, nemlig en urokkelig tro på – og et parti i ryggen som mener – at likestilling kommer helt av seg selv. Til tross for at all erfaring viser det motsatte.

Ordninger som beviselig har hatt stor effekt, ble svekket eller avviklet. Pappapermen ble kuttet, arbeidsmiljøloven svekket, barnehagene dyrere og køene lengre.

Noe av det første den blåblå regjeringen gjorde, var å trekke Stoltenberg ll-regjeringens likestillingsmelding, som var lagt frem for Stortinget samme år. De ville lage sin egen melding. Så ble det stille. Arbeiderpartiet forsøkte ofte å løfte likestillingsdebatten, men Horne viste til at det ble jobbet med en ny og bedre likestillingsmelding. To år gikk mens regjeringens holdning til likestilling ble synlig gjennom politikken de førte: Ordninger som beviselig har hatt stor effekt, ble svekket eller avviklet.

Pappapermen ble kuttet, arbeidsmiljøloven svekket, barnehagene dyrere og køene lengre. Det ble mindre penger til tiltak mot deltid, til likestillingssentrene, til Likestillingsombudet og til de frivillige organisasjonene som jobber for økt likestilling. Og mer til kontantstøtten. Alt med en henvisning til folks valgfrihet. Som om det gir mer valgfrihet for en ung kvinne å ikke bli fast ansatt, eller for en sykepleier å jobbe ufrivillig deltid, eller for en far å måtte forhandle med arbeidsgiver og ektefelle om å få være hjemme med barnet sitt.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Feil retning

Det går riktig vei, sier likestillingsministeren, og viser til et oppslag om at den gode utviklingen vi så under forrige regjering, ikke har bråsnudd. Det skulle da også bare mangle. Heldigvis lar ikke det vi har bygget opp gjennom en årelang kamp, seg rive ned så fort, og mye av det vi gjorde, gir fortsatt uttelling. Men på flere statistikker, som den som viser antall barn i barnehagekø, eller den som viser pappaers uttak av permisjon, går vi allerede i feil retning etter de blåblås snuoperasjon. Og det er grunn til å være bekymret for hva tallene viser etter halvannet år til med et parti i regjering som har følgende formulering i sitt prinsipprogram: «Forholdet mellom kjønn (…) bør derfor tilpasse seg naturlig i arbeidsliv, fritid og privatliv, uten innblanding av offentlige organer.»

Mye av dette må gjøre vondt for blåfeministene hos regjeringspartner Høyre.

Fremskrittspartiet har altså programfestet en manglende forståelse for hva som skal til for å sikre at kjønnet vi blir født med, ikke får betydning for mulighetene våre i livet. Den manglende forståelsen kommer til uttrykk ikke bare i gamle, men også i nye sitater fra likestillingsministeren. Senest på tur til USA i vår, der hun fikk jubel fra det amerikanske publikummet da hun fortalte om barnevogntrillende norske fedre og den positive effekten av norske fedrekvoter. Før hun til Dagsavisen etter arrangementet slo fast: «Personlig er jeg mot alle typer kvoter». Innser ikke likestillingsministeren at partiet hennes er en trussel mot barnevogntrillende norske fedre?

FØLG DEBATTEN: NRKYtring på Twitter

Snikfjerning av pappakvoten

Åpenbart ikke. For Horne har mer i ermet for å svekke pappaenes frihet til å velge barna sine. Forslaget hennes om å gjøre det enklere å overføre uker fra en forelder til en annen kan vanskelig betraktes som noe annet enn en snikfjerning av pappakvoten. Legger du til at hun vil fjerne likestillingsloven og ikke ser behovet for et likestillingsombud, er det lite igjen som tyder på at likestillingsministeren faktisk ønsker et mer likestilt samfunn.

Innser ikke likestillingsministeren at partiet hennes er en trussel mot barnevogntrillende norske fedre?

Mye av dette må gjøre vondt for blåfeministene hos regjeringspartner Høyre, som har blitt underlig stille mens likestillingsministeren har ført sin ulikestillingspolitikk. Spørsmålet er hvorfor et ansvarlig parti som Høyre lar henne holde på. Joda, også Høyre har siden de jobbet mot stemmerett for kvinner, stemt imot mange likestillingstiltak, men de har hatt en gledelig tendens til å ta innover seg nødvendigheten av politiske grep og godta dem når de har sett hvor godt de fungerer.

Mens Solveig Horne og Frp tviholder på troen på at utviklingen går riktig vei og nekter å forholde seg til virkeligheten. Ikke ulikt mannen jeg altså har tenkt ufrivillig mye på i det siste. Det komiske potensialet i misforholdet mellom tittel og holdning kunne gitt oss muntre stunder. Om ikke konsekvensene av å ha en likestillingsminister fra et parti som ikke vil ha likestilling, hadde vært så alvorlige.