I dag kan vi kalle oss et av verdens mest likestilte samfunn. Det kan vi fordi modige folk har villet det slik, på grunn av politisk engasjement og politiske vedtak.
I praksis betyr den nye regjeringens «valgfrihet og fleksibilitet» en politikk med mindre frihet for kvinner, en valgfrihet som for mange består av å måtte velge kontantstøtte fordi det kuttes i barnehagebevilgningene, en politikk som reduserer jenters muligheter i arbeidslivet, og som gir fedre mindre kontakt med sine barn. Advarsler fra nær sagt alle hold, avvises med en nærmest ubegripelig fasthet.
Tilbaketoget i statsbudsjettet
Allerede da Høyre og Fremskrittspartiet la fram sin regjeringserklæring, så vi at vi nå fikk en regjering som klart sa nei til kvotering, og slik sett en ny retning i likestilling- og familiepolitikken.
For første gang noensinne fikk vi presentert en likestillingsminister som offentlig hadde uttalt at likestillingen har kommet for langt.
Nesten før helseministeren hadde inntatt ministerkontoret, fikk vi beskjed om at han ville gjøre fastlegers private syn viktigere enn å støtte abortsøkende jenter.
Da statsbudsjettet for 2014 ble presentert, var det bare å konstatere at 7.000 færre barnefamilier enn forutsatt kunne vente seg barnehageplass neste høst. Stikk i strid med unge familiers forventninger, med det som har vært en årelang vekst i plasser, og med den forutsigbarhet som også arbeidsgivere har vendt seg til.
Barnehagebudsjettet ble kuttet med over en halv milliard kroner, det betyr færre plasser og høyere pris for de som har plass. Kuttet finansierer budsjettsatsningen på økt kontantstøtte. Antall uker i pappapermen ble reversert, til tross for advarsler fra så vel arbeidsgiver som arbeidstakerhold.
Adgang til arbeidsmarkedet
Vi har markert at det i år er 100 år siden kvinnelig stemmerett ble innført. Samtidig er det 20 år siden vi har hatt en brei drøfting av likestillingspolitikk i Stortinget. Regjeringen valgte likevel å trekke likestillingsmeldingen, og slik frata det nye storting en slik mulighet.
Kvinner må få rett og mulighet til å være økonomisk selvstendige. Samfunnet trenger kvinner i arbeidslivet. I integreringspolitikken understrekes det alltid hvor viktig det er å gi kvinnene adgang til arbeidsmarkedet.
Vi har fortsatt store utfordringer gjennom lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, og det er stort sett kvinner som jobber ufrivillig deltid. I den sammenheng var det bekymringsverdig å registrere at Høyre og Fremskrittspartiet nå i budsjettsammenheng avviste å dele en betraktning rundt at det fortsatt er kjønnsmessige likestillingsutfordringer.
Her – som ellers – kommer politikken inn. Utviklingen endres ikke gjennom forhandlinger ved kjøkkenbordet.
Den nye regjering har på alle vis både tatt seg tid til å lage politikk og utvist handlekraft.
Retningen er en umoderne familiepolitikk og en likestillingspolitikk i revers.
