Kronikk

Likere gjør rikere

Vi liker at det er små forskjeller mellom folk her i landet. Derfor er det mulig å vinne valg ved å gå inn for økte skatter.

Fra partilederdebatten i Arendal kulturhus under Arendalsuka.

Det handlet om både skatt og økonomiske forskjeller da partilederne møttes til debatt i Arendal mandag kveld. F.v. Trygve Slagsvold Vedum, Sp, Jonas Gahr Støre, Ap, Erna Solberg, Høyre, Siv Jensen, Frp, og Knut Arild Hareide, KrF.

Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

16. august under Arendalsuka lanseres en ny rapport om barnefattigdom. Siden 2001 har barnefattigdommen i Norge tredoblet seg. Å vokse opp med få økonomiske ressurser reduserer livssjansene, og stadig flere befinner seg altså i den kategorien. Det er ikke akkurat lystige tall.

Med jevne mellomrom må jeg minne meg selv på hvor mye de forskjellige tallene har å si for hva som faktisk skjer rundt oss. Budsjetter er kompromisser; potten er begrenset. Med nesten like jevne mellomrom slukes tankene av grublerier rundt hva slags samfunn vi egentlig ønsker å være en del av.

Politikk er mer enn budsjetter

Jada, denne tankeøvelsen er like klein som den høres ut som, men like fullt er den nyttig. Spesielt i valgår. Med den begrensede potten i mente og budsjettets evige avveininger på slep, fremstår politikk ofte å være lite annet enn kronefordeling. Og samfunnet vil nødvendigvis formes av hvor disse kronene havner. Ønsker folk mer motorvei, så ruller færre kroner i retning jernbanen. For eksempel.

De aller fleste ønsker å være del av et samfunn hvor de økonomiske forskjellene ikke er så altfor store.

Videre vil potten variere i størrelse alt ettersom hva som puttes i den eller ikke. Lavere skatte- og avgiftsnivåer gjøre den mindre, og motsatt. Det ene åpenbart helt sentrale er hvordan den skal fordeles. Det andre er hvor innskuddene skal komme fra.

Enighet om kjerneverdier

Så hva slags samfunn ønsker vi oss egentlig?

For det første vil jeg tørre å påstå at det er ganske stor enighet om at potten skal brukes til i alle fall et minimum av velferdstilbud slik som helsetjenester, skoler og trygdesystemer. Ingen store norske partier går til valg på fullstendig nedbygging av trygdeordningene eller total privatisering av skolene. Bred konsensus her altså.

For det andre vil jeg hevde at de aller fleste ønsker å være del av et samfunn hvor de økonomiske forskjellene ikke er så altfor store mellom samfunnets innbyggere. Norge har hatt rykte på seg for å være et land med relativt små forskjeller mellom borgerne med mest og de med minst, men de senere årene har gapet begynt å vokse.

Et voksende gap i økonomisk ulikhet er problematisk. Samfunn med stor ulikhet viser seg å være mer voldelige, rammes mer av sykdom, har lavere forventet levealder, i tillegg til en rekke andre mindre hyggelige egenskaper.

Økonomisk ulikhet kan også bidra til lavere økonomisk vekst.

Økonomisk og politisk makt går i arv

Større økonomisk ulikhet kan også føre til større ulikhet politisk: I en amerikansk studie fremkom det at dersom tiendedelen av befolkningen med størst formue støttet et politisk forslag var det mer sannsynlig at det ble vedtatt. Ved siden av alt dette kan økonomisk ulikhet også bidra til lavere økonomisk vekst.

Av de 100 med størst rikdom i Norge, har 77 av dem arvet formuen sin. Jeg kan ikke skryte på meg å ha rundet Thomas Pikettys «Kapitalen i det 21. århundre» (ei heller dens introduksjonskapittel), men slik jeg har forstått ett av hovedbudskapene Piketty, så er det at arv spiller en helt sentral rolle i veksten i ulikhet. Dersom vi ønsker å gjøre noe med den veksten, virker det ganske intuitivt å titte litt på arven.

Vi har ikke lenger arveavgift i Norge. Piketty sa til Dagsavisen i vinter at han mente det var en historisk stor feil av oss å fjerne den. Nettopp fordi en slik avgift kan bremse ulikhetsveksten.

Gitt at man ønsker å redusere veksten i den økonomiske ulikheten i befolkningen fordi man anser for stor ulikhet å være et onde, er en helt åpenbar løsning på dette nettopp å omfordele noe av den formuen som transporteres fra en generasjon til den neste i en begrenset og familiær krets.

Skatt som politisk vinnersak

Å gå til valg på økte skatter og avgifter kan være en litt krevende sak. Likevel gikk Arbeiderpartiet i Oslo i 2015 til valg på innføring av eiendomsskatt, og det kan ikke sies at de ble noe annet enn valgvinnere til tross. Å tørre å kjempe for en skatt eller avgift med faktiske omfordelende egenskaper kan med andre ord lønne seg når valgsedlene telles opp. Tydelig kommunikasjon på hvilke funksjoner den vil ha er trolig alfa og omega i så henseende. Hvilket navn omfordelingen får trenger heller ikke være av særlig betydning så lenge resultatet blir det samme.

Et litt likere samfunn er på så mange måter også litt rikere.

En god omfordeling vil innebære at de med minst fra før og minst å arve, beholder mest av sistnevnte, mens de med mye fra før og mye å arve, får en forholdsmessig reduksjon av arven. Og her kommer vi tilbake til potten og budsjettet. Vi vil aldri få alt det vi ønsker med den. Men blir potten litt større, får vi mulighet til å prioritere enda mer når den fordeles.

En omfordeling av arv, som altså er helt rimelig å legge til grunn er en direkte årsak til økning i økonomisk ulikhet, vil i seg selv bidra til å gjøre oss litt likere. Hvis dette beløpet i tillegg forsøkes brukt direkte på investeringer knyttet til reduksjon av ulikhetene, har vi kommet ytterligere på vei.

De nevnte tallenes tale kunne nesten ikke vært tydeligere: et litt likere samfunn er på så mange måter også litt rikere.

Det høres ganske ålreit ut å være en del av.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter