Kronikk

Lidelsene Norge snur ryggen til

Norge støtter et system som gjør at tusenvis sperres inne i mørklagte bunkere på ubestemt tid. Det er en skam.

Interneringssenter - Tripoli, Libya

Norske politikere har snakket pent lite om bunkerne som blir stadig trangere og voldeligere, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en interneringsleir i hovedstaden Tripoli.

Foto: Guillaume Binet / Binet/Myop

Jeg tenker mye på menneskene jeg møtte i Libya. De som kun hadde ett håp igjen: å krysse Middelhavet.

Jeg lurer på om de klarte det, eller om de er blant de stadig flere flyktningene som blir stoppet og returnert av den libyske kystvakten – et system Norge er med på å støtte.

I 2011 bombet Nato Libya, og landets mangeårige diktator Muammar al-Gaddafi døde samme år. Det fikk mye oppmerksomhet. Med god grunn.

Mens stadig flere drukner, tenker jeg på pasientene mine.

Det mange ikke vet, er at ti år etter lider tusener av flyktninger og migranter under inhumane forhold i landet. Kun 200 nautiske mil unna europeisk havner, blir mennesker vilkårlig internert og holdt innesperret i trange, mørklagte bunkere.

Der må de bytte på å sove fordi det ikke er plass til å legge seg ned. Der mater nybakte mødre babyene sine med fast føde i desperate forsøk på å holde dem i live. Sentrene er ofte kvelende varme.

På havet mellom Europa og Libya drukner stadig flere mennesker. Bare i år har over 1000 mennesker mistet livet i det sentrale Middelhavet, mellom Nord-Afrika og Italia. Det er mer enn dobbelt så mange som i samme periode i fjor.

Hva gjør Europa, og Norge, med det?

Øynene hans bekreftet historien. Kroppsarrene gjorde det samme.

Istedenfor å ta ansvar for å redde mennesker i havsnød, gir EU støtte til den libyske kystvakten – en kystvakt som tvinger mennesker tilbake til Libya, og vilkårlig internerer mange av dem.

Dette systemet er også Norge med på å finansiere og støtte gjennom EUs migrasjonsfond for Afrika (EUTF). Den libyske kystvakten tvinger dermed mennesker tilbake til en havn både FN og EU selv anser som utrygg.

Det er en skam at Norge anser støtten til den libyske kystvakten som en del av løsningen på den humanitære krisen som utfolder seg på Middelhavet og i Libya. I år har kystvakten tvangsreturnert over 23.000 til Libya, nesten dobbelt så mange som i 2020.

Og mens den libyske kystvakten øker sin aktivitet på Middelhavet, er det stille her hjemme.

De må bytte på å sove fordi det ikke er plass til å legge seg ned.

Norske politikere, både regjeringen og opposisjonen, har snakket fint lite om bunkerne som blir stadig trangere og voldeligere som følge av økningen i tvangsreturer.

Mens stadig flere drukner, tenker jeg på pasientene mine i Libya, som jeg har behandlet som psykolog for Leger Uten Grenser.

Libya: interneringssenter i Tripoli

Interneringsleir i hovedstaden Tripoli.

Foto: Guillaume Binet / Binet/Myop

Jeg tenker på den unge somalieren jeg møtte på kontoret vårt i byen Misrata. Under en av konsultasjonene, så han på meg og sa: «Hadde jeg visst hva som ventet meg i Libya, hadde jeg aldri reist».

Øynene hans bekreftet historien. Kroppsarrene gjorde det samme. Tatt av menneskesmuglere på vei til Libya, innelåst i en hangar i to år, fra han var 26 til 28 år. Utsatt for grov vold. Uten særlig mat og drikke.

Til slutt klarte han å flykte fra hangaren. Selv om han aldri ville reist til Libya hvis han visste det han nå vet, var det heller ikke aktuelt å reise tilbake til hjemlandet Somalia, der han hadde opplevd fattigdom og utpressing.

Nå klamret han seg fast til det han beskrev som sin siste mulighet: å krysse Middelhavet, for å finne et trygt sted.

Norge bør se seg for gode til å støtte opp om denne umenneskelige migrasjonspolitikken.

Mange flyktninger og migranter forteller lignende historier om menneskehandel, kidnapping, seksualisert vold og annen vold. Flere sa at Middelhavet var siste utvei.

Klarte de det de håpet på? Har de blitt en del av den altfor mørke statistikken på verdens dødeligste migrasjonsrute? Eller har de blitt tvunget tilbake til Libya?

Når ikke norske politikere tar bladet fra munnen, gjør vi det. Det er vår plikt å snakke ut som det vi har sett og det pasientene våre forteller fra Libya.

Akkurat som vi ser behovet for å redde mennesker i havsnød i Middelhavet fordi europeiske land ikke tar ansvar, ser vi behovet for å gi helsehjelp i interneringssentrene. Men i slutten av juni måtte vi ta den vanskelige beslutningen om å midlertidig trekke oss ut av to av interneringssentrene i hovedstaden Tripoli.

Da hadde volden og usikkerheten nådd et nivå vi ikke lenger kunne arbeide under. 17. juni var kolleger vitner til at personer ble banket opp av vaktene da de forsøkte å tilkalle helsehjelp.

Samme uke ble det skutt med automatvåpen i interneringssenteret i Abu Salim. Flere mistet livet i angrepet, ifølge rapporter vi har mottatt. Vi hører også om utbredt bruk av vold, inkludert seksualisert vold, flere skyteepisoder og bruk av elektrosjokkvåpen i interneringssentre.

For to uker siden kunne vi omsider gjenoppta aktivitetene våre etter å ha fremforhandlet betingelser som gjør det mulig å arbeide i tråd med medisinsk etikk og humanitære prinsipper. Samtidig fortsetter vi å be om en stans i den vilkårlige interneringen, og praksisen med å sperre mennesker inne under desperate forhold.

Det samme bør Norge og europeiske stater jobbe for.

Høstens nye regjering her i Norge må jobbe for at interneringssentrene stenges, og at det etableres tryggere og midlertidige alternativer til internering i Libya.

Flere sårbare må evakueres og bosettes på et trygt sted. Dessuten bør all støtte til den libyske kystvakten avsluttes så lenge de returnerer folk tilbake til de inhumane forholdene i Libya.

Norge bør se seg for gode til å støtte opp om denne umenneskelige migrasjonspolitikken.