NRK Meny
Kommentar

Libya: Regjeringen sviktet

De norske F16-pilotene som deltok i Libya tok selv det avgjørende valget om hva som skulle bombes på tre av fire tokt. Norge var i liten grad med i diskusjonene om hva som var målet med bombingen. Regjeringen slapp rattet, skriver Gro Holm.

Norsk F-16 fly tilbake fra oppdrag over Libya

Et av de norsk F-16 jagerflyene lander på Souda Air Base på Kreta etter at de norske flyene 25. mars 2011 for første gang brukte våpen under deltagelse i Operation Odyssey Dawn i Libya. Ifølge Forsvaret slapp flyene styrte bomber mot stridsvogner på bakken.

Foto: Lars Magne Hovtun / Forsvaret / Scanpix

Norske F16 fly slapp 588 bomber over Libya våren og sommeren 2011. I Brennpunktdokumentaren «Gode bomber», som ble vist på NRK i går, gir to av pilotene som deltok et innblikk i hvordan de opererte.

På tre av fire tokt var det piloten selv som tok den endelige avgjørelsen om hvilket mål som skulle bombes. De måtte selvsagt holde seg til listen av legitime mål, utarbeidet ved hovedkvarteret for operasjonen i Napoli i Italia. Pilotene hadde også ansvaret for å vurdere om avstanden til sivile var tilstrekkelig, det gjaldt både folk og institusjoner.

Utover det bestemte de selv innenfor områder «like store som Sør-Norge.» Flyveren som slapp den første norske bomben over Libya 24. mars 2011 forteller at de også bombet i byer. Han har sett folk flykte, og han har sett «brutale og stygge ting». Slikt skjer i krig.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Bård Solheim

Oberst Bård Solheim ledet den norske jagerflyinnsatsen under den libyske borgerkrigen.

Foto: NRK

I andre tilfeller var målene nøye definert. Sannsynligvis var det tilfelle når to norske F16 fly bombet en av Gaddafis residenser i hovedstaden Tripoli 25. april. Men forskeren og oberstløytnanten Dag Henriksen skriver i en artikkel i «Internasjonal politikk» at Norge hadde færre forbehold enn flere av de andre statene som deltok når det gjaldt å bombe politisk sensitive mål.

Vi «var villige til å fly oppdrag og ta ut mål som mange andre ikke ønsket å gjøre». Samtidig var norske militære bare i liten grad involvert i strategiske og taktiske diskusjoner om hvilke bombemål som skulle prioriteres. Disse diskusjonene foregikk stort sett ved operasjonshovedkvarteret i Napoli, i Joint Task Force Unified Protector. I følge Henriksen deltok ikke Norge i daglige drøftingene her.

Politikerne sviktet

Det er ingen grunn til å kritisere pilotene. Men det er litt rart når statsminister Jens Stoltenberg forsikrer Stortinget om at «det ikke er norsk politikk å drive regimeendring» omtrent samtidig med at norske fly bomber Gaddafi-familiens hjem i Tripoli.

Gro Holm, utenrikskommentator i NRK / Gro Holm, utenrikskommentator i NRK

– Vi har ikke noe å skjemmes over, sier oberst Bård Solheim, som ledet gruppen av norske jagerflygere i Libya de første tre månedene. – Vi var innforstått med at krig er brutalt. Jobben ble håndverksmessig særdeles godt utført, det er vi stolte av.

Det er ingen grunn til å kritisere pilotene. Men det er litt rart når statsminister Jens Stoltenberg forsikrer Stortinget om at «det ikke er norsk politikk å drive regimeendring» omtrent samtidig med at norske fly bomber Gaddafi-familiens hjem i Tripoli. Rent retorisk holdt norske politikere Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 opp som et skjold mot all kritikk.

Målet med flyforbudssonen var bare å beskytte sivile, ikke å styrte Gaddafi. Men om vi hadde tatt dette på fullt alvor, burde det ha fått sitt uttrykk i selvpålagte begrensninger for F16-flyene, «caveats» på NATO-språket. Det skjedde ikke.


Selvpålagte begrensninger ville ikke vært noe nytt i norsk sammenheng. I Afghanistan valgte den rød-grønne regjeringen å ikke sende norske soldater til områdene i sør, der krigen var mest intens og faren for soldatenes liv størst. Det hadde vært fullt mulig å gjøre noe lignende i Libya, med henvisning til en streng fortolkning av FN-resolusjonen.

Regimeendring blir uttrykt mål

15. juli møttes «Kontaktgruppen for Libya», inkludert Norge, i Istanbul. Møtet erklærte at Det nasjonale overgangsrådet er Libyas legitime myndighet, og at Gaddafi-regimet ikke lenger har noen rettmessig makt i landet.

Dermed var det gjort et politisk vedtak om at målet var å fjerne Gaddafi. Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 var parkert, tre måneder etter den ble vedtatt.

Kontaktgruppens vedtak fikk umiddelbare konsekvenser. USA gjorde det klart at de ville åpne for at Overgangsrådet kunne få utbetalt libyske midler som inntil da var frosset i amerikanske banker. I første omgang dreide det seg om 30 milliarder dollar. Utenriksminister Clinton begrunnet det med at «Gaddafi-regimet ikke lenger har legitim makt».

Norge protesterte ikke, selv om vedtaket og utbetalingene brøt tvert med den restriktive fortolkningen av FN-resolusjonen som regjeringen formelt holdt seg til.

Norsk sikkerhetspolitikk – og FNs rykte

Igjen ble forholdet til vår viktigste allierte, USA, avgjørende for våre valg. 16. mars, dagen før Sikkerhetsrådets vedtak, advarte utenriksminister Gahr Støre mot å «intervenere militært i et uoversiktlig borgerkrigslignende Libya».

Norge ble en av de flinkeste i klassen, denne gangen uten nasjonale begrensninger.

Gro Holm, utenrikskommentator i NRK / Gro Holm, utenrikskommentator i NRK

Dagen etter hadde han snudd, og viste til at «verden står samlet». Det gjorde den ikke. To av de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet, Russland og Kina, avstod fra å stemme. Det gjorde også tre av de ikke-faste; Tyskland, Brasil og India. To dager senere var angrepet på Libya i gang, ledet av Frankrike, Storbritannia og USA.

Senere trakk USA seg tilbake og overlot selve bombingen til europeerne. Det ble et poeng i seg selv at europeiske NATO-medlemmer skulle vise at de kunne ta styringen i en aksjon i eget nærområde. Norge ble en av de flinkeste i klassen, denne gangen uten nasjonale begrensninger.

Gitt premissene, har de norske pilotene grunn til å være stolte. Men FNs rykte er skadet. Russland har helt rett i at NATO-landene tolket resolusjon 1973 langt ut over intensjonene. Russland lot være å legge ned veto i mars 2011.

Nå vil verken russerne eller kineserne høre snakk om en ny FN-resolusjon om Syria. Det skyldes delvis geopolitiske interesser. Men det skyldes også sporene fra Norge og en del andre NATO-lands opptreden i Libya. Vi har gitt dem et påskudd.