Terrorangrepene i Bagdad, Saudi-Arabia og Istanbul har inntruffet samtidig som IS mistet Falluja og er i ferd med å miste grepet ytterligere i kjerneområder i Syria og Irak. Libanon kan være neste mål for terrorgruppen IS.
Angrepene avslører også arabiske styresmakters manglende evne til å trygge egne innbyggere. Spesielt i Irak etterfølges de nå av økte protester fra sivilsamfunnet. Men også i Libanon blir terrorangrep et bakteppe for politisk krise.
Rammet av selvmordsangrep
Sist uke ble den kristne libanesiske landsbyen Qaa rammet av åtte selvmordsbomber. Ingen har hittil påtatt seg ansvaret for angrepet, men libanesiske beslutningstakere understreker at jihadistene kom direkte fra Syria og ikke hadde tilknytning til teltleirene utenfor Qaa, som huser 20.000 syriske flyktninger.
Angriperne ble overrumplet av sivile, og sprengte seg selv i luften en etter en. I kjølvannet av hendelsene strømmet tungt bevæpnede kvinner og menn til området i forsøk på å verne om landsbyen, men mye tyder på at operasjonen ikke skulle være rettet mot det kristne Libanon.
Kilder i den libanesiske hæren har uttalt at terroristene sannsynligvis var på vei til byene Baalbek eller Hermel, eller de sørlige forstedene til hovedstaden Beirut, der den shia-muslimske bevegelsen Hizbollah står sterkt. Senest i november gikk IS til angrep på disse forstedene i en selvmordsaksjon som drepte 43 – et svar på Hizbollahs engasjement i den syriske krigen på Assads side siden 2012.
Onsdag videreformidlet den libanesiske avisen al-Nahar en Youtube-video der en ukjent gruppe som kalte seg «Ahmad al-Assirs celler» erklærte jihad mot Libanons shia-muslimer «på land, i luften og til sjøs».
Verver ungdom til fronten
I den grad Al Qaida og deres tilknyttede har vært interessert i Libanon, har dette vært som en potensiell reservebase for rekruttering. Forskere har pekt på hvordan jihadistbevegelser har kunnet verve ungdom til frontene i Irak og Afghanistan fra isolerte slumområder i den nordlige byen Tripoli, samt fra flere av de tolv palestinske flyktningleirene – spredt rundt i landet. I tillegg har øde landområder blitt brukt til å trene europeiske jihadister, som senere er blitt sendt til Irak.
Siden opprørene i Syria tok til i 2011, har mange av de mindre grenselandsbyene i Libanon fungert som «rasteplasser» for opprørsbataljoner og jihadister engasjert i kamper på den andre siden av grensen. Qaa har på sin side vært flittig brukt som smuglerrute for syria-baserte Jihadister.
Ny sikkerhetsepoke for Libanon
Statsminister Tammam Salam og hærsjef Jean Qahwaji understreker like fullt at angrepet på Qaa markerer en ny sikkerhetsepoke for Libanon. Omfanget av angrepet kan implisere at jihadister som møter motgang i Syria ønsker å snu kampen mot en av sine hovedfiender, Hizbollah, til nabolandet.
Er Libanon på vei fra å være en rasteplass for jihadister til å bli en slagmark? Dette er i så fall alvorlig, fordi landet hittil har holdt seg overraskende stabilt, tross det enorme presset fra Syria – og fungert som buffer til Europa.
En terrorbølge i Libanon kan skape ytterligere spenninger mellom sunni- og shia-muslimer i landet, og dermed intensivere den politiske krisen – noe som igjen vil gi økt grobunn for terror-rekruttering. Samtidig kan usikkerheten ramme sommerens turistsesong som landets økonomi avhenger sårt av.
Potensial til å mobilisere
Kampen mot Hizbollah har potensial til å mobilisere langt utover rekken av ytterliggående jihadister. I august 2014 brøt voldsomme kamper ut mellom den libanesiske hæren og jihadister fra IS og den Al Qaida-tilknyttede Nusrafronten i en annen grenseby i Bekaadalen, Arsal. Selv om sunnibefolkningen i byen ikke støttet IS vurderte de Hizbollah som en enda større trussel.
En voksende skepsis til den shia-muslimske og alawittiske makteliten i Damaskus, Bagdad og Tehran gir IS en fordel. Sterke sekulære ledere som taler sunnibefolkningens sak er en knapp ressurs i Libanon, og for dem som ikke har noe å miste, kan IS framstå som siste løsning mot shia-militsenes brutalitet i områder der staten er fraværende.
Det er dette problemet, bare i langt større omfang, som har gitt IS mulighet til å rekruttere frustrerte sunnimuslimer i Irak. Problemene i Libanon speiler en generell lederskapskrise i Midtøsten, der lederne, i frykt for å miste folkelig oppslutning, i liten grad er interessert i å konfrontere radikalisering i egne rekker.
Libanon er dårlig rustet
Behovet er stort for en forenende statsmakt som ikke lar seg dra med i sekterisk populisme. Men Libanon som i over to år har vært uten president, er lite rustet til å ta konstruktive beslutninger i møtet med en voksende flyktningbefolkning. Landet, som er knapt er større enn Aust-Agder, har nå den klart høyeste flyktningtettheten i verden. Med 1,5 millioner flyktninger fra Syria, i tillegg til omlag 300.000 palestinere, utgjør flyktningene nesten en fjerdedel av befolkningen.
En stadig vekslende visumpolitikk, laget for å gjøre landet et så lite fristende oppholdssted som mulig, har fratatt tusenvis av syriske familier muligheten til å registrere seg på lovlig vis. Både av befolkningen og styresmaktene får flyktningene gjerne skylden for den voksende interne uroen.
Fare for intern konflikt
Etter bombene i Qaa ble over 100 «illegale» syriske flyktninger arrestert, angivelig uten klare tiltaler. The New York Times rapporterte mandag om at selverklærte «borgervernsgrupper» gav syriske flyktninger 72 timer på å forlate landet. Grenselandsbyer og Hizbollah-kontrollerte områder i sør innfører stadig lover som skal forhindre at syrere oppholder seg der, for eksempel portforbud mot «arbeidsfolk» (les: flyktninger) etter gitte tidspunkt.
Den kjente libanesiske statsviteren Joseph Bahout advarte på sin Twitterkonto etter Qaa-angrepet om at «ethvert vilkårlig angrep på syriske flyktninger i Libanon vil akselerere faren for intern konflikt».
Nye bombeplaner er avdekket, og tilfeldige arrestasjoner og raid mot grensebyer vil følge. Samtidig er eliten for opptatt med egne politiske floker til å prioritere en langsiktig politikk mot radikalisering. Etter alt å dømme har jihadistbevegelsen en gylden mulighet til å utvide sitt nærvær i Syrias naboland.
