NRK Meny
Kronikk

Levende vann

Verden åpner øynene for at den eneste måten å verne natur på, er å behandle den som et menneske. Blir Norge da en miljøversting?

Kveldsstemning med sol ved Mjøsa.

Mjøsa er både fjord, elv og ferskvannskilde, men ingen har spurt hva Mjøsa mener om den planlagte jernbaneutbyggingen i Hamar. Det kan bli endret med en ny juridisk praksis, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Akkurat nå skjer det noe revolusjonerende nytt i verden. For bare tre uker siden fikk elven Whanganui på New Zealand personstatus.

Etter 170 år med disputter mellom lokale Maorier og nasjonale myndigheter, ble dette løsningen. Elven er nå beskyttet av menneskerettigheter og kan representeres i rettssystemet som et selvstendig vesen med krav på respekt.

Adrian Rurawhe er både parlamentsmedlem og maori: «Det er ikke sånn at vi har endret vårt verdenssyn, men andre mennesker begynner å se ting mer på vår måte», sa han etter at loven var på plass.

Voksende trend

Dette kunne fort endt opp som en morsom anekdote. Men i forrige uke erklærte en domstol i Indias delstat Uttarkhand at to indiske elver, Yamuna og Ganges med alle deres sideelver, også skulle gis rettigheter basert på personstatus. Plutselig er dette en trend som raskt kan vokse seg global.

Personstatus-prinsippet virker bare søkt fordi det er nytt. Mange mener mye om at store internasjonale selskaper gis personbeskyttelse, for eksempel den samme retten til å reise søksmål mot andre personer som mennesker har. Det er for eksempel nedfelt i USAs fjortende grunnlovstillegg.

Folk som er opptatt av rent vann i ren natur har all grunn til å glede seg: For første gang kan det se ut som ferskvannskilder (og hvem vet, kanskje skoger, hav og strender) gis de samme juridiske rettighetene som industriselskapene de kjemper mot.

Vi kan allerede nå leke med tanken på hva som vil skje hvis Stillehavet, på vegne av alle som bor i det, reiser erstatningssak mot de 20 største plastproduserende industriselskapene i verden for skaden de har forårsaket, slik at noe av skaden kan opprettes.

Det er heller ingen modig antakelse at Alta-utbyggingen i sin tid ville tatt en annen retning hvis samers syn på elvens rett til beskyttelse hadde vært et ledende prinsipp.

Folk som er opptatt av rent vann i ren natur har all grunn til å glede seg.

Hva med Norge?

Hva vil slik lovgiving bety for norsk praksis? Ikke lite. Blant 55 land som var til stede på verdens naturvernunions møte på Hawaii i fjor høst, stemte 53 for et forbud mot å dumpe gruveavfall i sine kystområder. Bare Norge og Tyrkia ønsket å fortsette.

«Norge er i verstingklassen, og den overveldende støtten dette forslaget har fått, viser at vi står svært alene. Store gruvenasjoner som India, Kina og Canada støttet alle forslaget som vil forby dumping av gruveavfall», sa fungerende leder i Naturvernforbundet Silje Ask Lundberg.

Det ligger i kortene at praksisen blir en annen det øyeblikket man må forholde seg til spørsmålet: «Hva ville fjorden sagt?»

Les også: Om jernbanesaken på Hamar kommunes hjemmeside

Fjord og ferskvann, midt i Norge

Et iøynefallende eksempel i Norge akkurat nå er tilfellet Mjøsa. Mjøsa er både fjord, elv og ferskvannskilde. Hadde landets største innsjø hatt en stemme akkurat nå, ville den talt med dirrende harme.

«Alle» mener noe om Intercity-triangelet som skal bygges i løpet av de neste 10–15 årene på østlandet. På Mjøsas østlige bredd ligger Hamar, og så langt har ingen spurt hva Mjøsa mener om jernbanen, selv om Hamar er den eneste Mjøs-byen som fortsatt har nærhet til innsjøen fra sitt sentrumsområde.

Så langt har ingen spurt hva Mjøsa mener om jernbanen.

Bane Nor har hele veien foretrukket et alternativ som forutsetter oppfylling av Hamarbukta med løsmasse fra anleggsarbeid. Ingen marinbiolog eller hydrolog har blitt spurt om konsekvensene.

Folkeopinionen har endret seg etter hvert som folk har fått mer informasjon om dumpingen, viljen mot utfylling av Hamarbukta har steget i takt med innsikten om hva inngrepet betyr. Ikke bare skal masse dumpes i innsjøen – I tillegg foreslås utbygging av det nye «landområdet». Bygninger på høyde med byens aller høyeste skal reises mellom Hamar og innsjøen som de siste 1000 årene har definert mjøsbyen.

Bane Nor holder likevel fast på sitt trasévalg, selv om også kommunestyret med overveldende flertall valgte en ny, rimeligere og sentrumsnær jernbanetrasé som ikke forstyrrer Mjøsa.

Hamarfolk og Mjøsa spør seg hva motivet kan være. Det kan se ut som Bane Nor ønsker det verste for Mjøsa, uansett manglende lokal støtte og motargumenters gyldighet.

En ny tid

Eksempelet Mjøsa er godt. Om innsjøen skal fylles med betong og fyllmasse bestemmes i vår, samtidig som elver i andre deler av verden gis personstatus.

Så hva tenker Mjøsa om disse valgene? Spørsmålet virker søkt, men det trenger ikke være det så mye lenger. Et knippe politikere og ingeniører skal fatte beslutningen om hvordan menneske og natur skal forholde seg til hverandre (og politikere tar altså daglig slike beslutninger på vegne av norske fjorder.)

Det kan se ut som Bane Nor ønsker det verste for Mjøsa, uansett manglende lokal støtte.

I all kranglingen om penger, transportknutepunkt og hurtigtog, glemmer vi å gi Mjøsa en stemme, slik det nå gjøres for elvene Whanganui og Ganges.

Hva mener vi nordmenn om fjorders status etter at norske politikere har blitt trukket etter slipset inn i en virkelighetsforståelse der naturen har rettigheter?

Det kan se ut som Hamars innbyggere på vegne av Mjøsa snart kan reise søksmål mot Bane Nor på grunn av skadene og lidelsen som bevisst ble påført innsjøen.

Bør vi tenke litt på det scenarioet allerede nå?

Følg NRK Debatt: Facebook og Twitter