Norge står overfor et mer krevende sikkerhetspolitisk landskap enn på svært lenge. Utfordringsbildet er sammensatt, og spenner fra klassisk geopolitikk til terrorisme og cybertrusler. Henrik Hovland beveger seg med lettvintheter i dette alvorlige landskapet i sitt innlegg 9. april.
Hovland er opptatt av trusselen fra terrorisme. Det er også regjeringen, som har prioritert tiltak mot terror høyt siden 2013.
Styrker terrorberedskapen
For å ta noen eksempler: I statsbudsjettet for 2016 er både Politiets sikkerhetstjeneste og etterretningstjenesten betydelig styrket. Felles kontraterrorsenter er nå operativt. Responstiden på Forsvarets helikopterberedskap for politiet på Rygge og Bardufoss er halvert. Marinejegerkommandoens beredskap for kontraterror er permanent finansiert fra 2014 og utvalgte tropper i Heimevernets innsatsstyrker får ekstra trening.
Regjeringen er også opptatt av at terrorisme og ekstremisme må møtes med et bredt spekter av virkemidler. Det handler også om forebygging og mobilisering av lokalsamfunn og familie. Regjeringens handlingsplan mot radikalisering har vekket internasjonal oppmerksomhet.
Mange års forsømmelser
Forsvar er en av statens kjerneoppgaver og må prioriteres høyt. Vi forstår Hovlands uro: Forsvaret har vært i ubalanse gjennom mange år. Vi har fått et forsvar hvor det ikke er balanse mellom oppdrag, struktur og ressurser, det vi har av utstyr og avdelinger på papiret, og det vi har vært villige til å bevilge til reservedeler, vedlikehold, øvelse og drift.
Hovlands eget parti, Arbeiderpartiet, har bidratt tungt til å sette oss i denne situasjonen, og lukket bevisst øynene for stadig sterkere faresignaler gjennom sin regjeringstid. Den arven veier tungt.
Det har gått ut over vår forsvarsevne, og det vil Høyre i regjering gjøre noe med. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide er godt i gang med det viktige arbeidet med en ny og ambisiøs langtidsplan for Forsvaret.
«Forsvaret må virke avskrekkende», skriver Hovland. Her kunne vi ikke vært mer enige med ham. Avskrekking krever et forsvar med reell operativ evne, med fokus på de mest krevende oppgavene knyttet til kollektivt forsvar i NATO-regi og det å løse oppdrag i krise og krig.
Nettopp denne vridningen av oppmerksomhet og ressurser har vært regjeringens ledestjerne siden den tiltrådte og har satt retning for bestillingen til Forsvarssjefens arbeid med fagmilitært råd, og for en rekke andre underlagsanalyser for den langtidsplanen som er på trappene.
Får sannheten fram
Første skritt på den veien har vært å avdekke sannheten om hva som faktisk er status i Forsvaret, fremfor å gjemme seg bak honnørord og halvsannheter slik tilfellet var tidligere. Forsvarssjefens årsrapport for 2015 viser et blandet bilde. Det er fortsatt betydelige utfordringer, men rapporten viser samtidig at det å prioritere riktig gir effekt, for eksempel gjennom at Marinens seiling i nord ble doblet fra 2014 til 2015 – som et resultat av en villet vridning.
I budsjettet for inneværende år er denne aktiviteten ytterligere prioritert, blant annet gjennom en massiv styrking av Etterretningstjenesten, permanent stasjonering og patruljering med ubåt i nord, og flere og lengre tokt med Orion maritime patruljefly. Forsvarsbudsjettet for 2016 økte med 4.121 millioner kroner – det viser tydelig retning.
Vi må være villige både til å øke ressursene til Forsvaret og til å prioritere tøft gjennom tiltak og investeringer som gir reell forsvarsevne. Alt kan ikke kan være som det alltid har vært. Det vil bli vanskelige valg og det vil bli endringer.
Hovlands alarmisme bidrar mindre konstruktivt i denne debatten enn det han kanskje ønsker.
