NRK Meny
Kronikk

Lettvint og fredelig – for de voksne

Barnehjernene utvikler seg sikkert greit, men hva gjør det med familiene når de smås nett- og skjermbruk erstatter tid på armen, herjing i sofaen og skrubbsår på knærne.

baby med nettbrett

Barns skjermbruk gir fristende pusterom til travle foreldre. Det må vi våge å snakke høyt om, mener kronikkforfatteren.

Foto: Kleiven, Paul / NTB scanpix

Generelt snakker og skriver vi ikke for lite om nettbruk og barn. Det diskuteres tidsbruk og aldersgrenser, vokseninnsikt og voksenkontroll og alderstilpassede regler i ett kjør. Det er bra. Det skal vi fortsette med.

Annenhver uke kommer det dessuten nye medieoppslag om at skjerm- og nettbruk er henholdsvis skadelig for barn – eller at det muligens utvikler hjernen noe helt fantastisk. At vi må holde igjen – eller tvert imot starte så tidlig som mulig.

Hvis vi gjør foreldrejobben vår så tar vi oss også god tid på foreldremøtene og med ungene og snakker om skikk og bruk på sosiale medier, hvordan en skal snakke/taste med hverandre – og hvordan det ikke er greit å kommunisere. Akkurat som vi lærer opp ungene i at det ikke er greit å si «din drittsekk» eller «Da kommer ikke jeg i bursdagen din» når de krangler i barnehagen, så må vi lære dem opp i god oppførsel på SMS, Instagram, Facebook og så videre.

Lettvint og fredelig – for de voksne

Men når det gjelder alle motstridende råd for øvrig, så er det nå slik at eksperter på det meste er det nok av her i verden. Foreldre må være det kloke mellomleddet uansett og ta valg og vurderinger og gi råd og utforme regler innenfor en helhetsvurdering uansett. Strides ekspertene – eller morer media seg med kontrasterende oppslag i ett kjør – så forandrer det faktisk ingenting: Det er foreldrene som har ansvaret og må gjøre den konkrete veiledningen og prioriteringene.

Og da er vi tilbake ved det vi ikke snakker nok om når det gjelder nettbruk og skjermbruk – og barn:

For ikke å snakke om hvor mye mindre plaster det går!

Guri Jørstad Wingård

Vi snakker rett og slett ikke nok om hvor fredelig det er. For de voksne. Hvor lettvint det er, for de voksne, at ungene sitter med en skjerm eller brett eller telefon og taster eller hva de nå gjør. Hvor mye handlingsrom voksne får av at ungene sitter der kjempefornøyde, med skjermene, spillene, tastene og nettoppkoblinga si. Hvor mye mindre rot og bråk, krangling og forhandlinger det blir i de tusen hjem av at det er skjermene som råder – og ikke legotårn på gulvet, fjernstyrt bil mellom beina våre, hyttebygging i sofaen, maleverksted på kjøkkenet, søskenkrangling og papirflykonkurranse overalt eller fotball i gangen. For ikke å snakke om hvor mye mindre plaster det går!

Det synes jeg vi skal se mer i øynene og snakke mer om. Nettopp det at det er så behagelig og avlastende for mange voksne at skjermer og nett er blitt en så stor del av ungenes hverdag, i forhold til for bare noen få år siden.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Nettbrett i barnevogna

For, vips – så er det jo blitt det normale! Vi stiller ikke spørsmål ved at en toåring kan sitte en time med et nettbrett hver ettermiddag, slik jeg kan lese om i avisa (husk hvor lite tid en gjennomsnittstoåring egentlig har mellom barnehagen og legging, minus måltider og kveldsstell en vanlig ettermiddag), eller at femteklassinger har tre timer uforstyrret spilletid med uante aldersgrenser hos kompiser før voksne kommer hjem, hver ettermiddag. Den teknologiske utviklingen har gått så raskt. Vi som fikk barn for ti år siden eller mer, hadde ikke alle disse dingsene å la en utålmodig ettåring i vogna ordne med eller en sliten fireåring sitte med etter barnehagen.

Du skal bare noen få år tilbake før du var nødt til å bære sutrende halvannetåringer på hofta halve ettermiddagen mens du laget middag med en hånd.

Guri Jørstad Wingård

Jeg mener vi får ta for gitt at hjernene både til barn over ti år – og foreldregenerasjonens hjerner har utviklet seg rimelig greit uten dingsene. Det er ikke slik at det har vært en mangel ved menneskeheten helt fram til 2000-og-ettellerannet, som nå er rettet opp ved hjelp av spillprodusenter og Apple og Microsoft og gjengen. Du skal bare noen få år tilbake før du var nødt til å ta med billedbøker og leke borte tittei for å underholde toåringer på T-banen eller på venteværelset til legen. Eller du måtte synge Lille Petter Edderkopp hundre ganger etter hverandre i bilen. Med fingerbevegelsene. Og bære sutrende halvannetåringer på hofta halve ettermiddagen mens du laget middag med en hånd.

LES OGSÅ: Nettbrettbruken blant små barn tar av (Aftenposten)

Hva gjør det med tidsbruken i familiene?

Det er veldig lett å forstå at det er enklere å skru på en skjerm og få fred og to hender til disposisjon. Det er jo ikke heller per definisjon noe galt med at ting plutselig er enklere enn før, at det er mindre bråk og rot og sutring enn før. Og hjernene utvikler seg sikkert rimelig greit nå også, det er ikke det.

Men jeg mener at det må bli sagt høyt. Skjermbruk er fristende enkelt for de voksne.

Hjernene utvikler seg sikkert rimelig greit nå også, det er ikke det.

Guri Jørstad Wingård

For det er neste kapittel: Skal det være så enkelt? Hva gjør det – egentlig – med våre voksne vurderinger og reguleringer og oppfølging av de søte små at det ligger så utrolig mye voksen-ro-og-fred i barnas nettbruk? Hva gjør det med relasjonene innad i familiene at vi legger opp til så fredelighet og adskilt oppkobling på ulike skjermer for ulike familiemedlemmer? Hva gjør det med tidsbruken vår i familiene? Får vi plutselig «enda mindre tid», blir familielivet enda mer hektisk, fordi det er så fristende å la skjermene skape stillhet?

Det synes jeg vi skal diskutere. Gjerne på nett.