Analysene om Arbeiderpartiet i dagene før landsmøtet har handlet om hvor det svikter. Hva har partiet gjort feil? Jonas Gahr Støres lederegenskaper blir tema. Mannen er for utydelig og må bestemme seg for å bli politiker: Skaff deg nye rådgivere, foreslår VGs kommentator.
Årsaken til at dette perspektivet dominerer er enkel. Partiet har falt i oppslutning på meningsmålingene, og sliter med å prege den politiske dagsorden med sine saker.
Støre ga kritikerne delvis rett da han møtte pressen denne uken : «De av våre velgere som har satt seg på gjerdet og ikke er mobilisert, vil ha et tydeligere parti og klarere svar fra oss», sa partilederen. Støre lovet at partiet og han selv skulle bruke landsmøtet til å levere de svarene velgerne etterlyser.
Skjer ikke det, er faren til stede for at partiet fremdeles vil oppleve en innadvendt debatt som ikke bidrar til å mobilisere egne usikre velgere. Selv om målingene de siste ukene tyder på regjeringsskifte, er ledelsen så skjør at den fort kan glippe.
Kan Ap lære av Senterpartiet?
Ropet på et tydeligere parti og tydeligere lederskap kommer i ulike varianter: Billigere drivstoff i utkantene, det må vedtas et eget programkapitel om distriktspolitikk, og mer forpliktende vedtak om forsvarsbevilgninger.
Underteksten er konkurransen fra Senterpartiet om distriktsvelgere. Noen nøyer seg ikke med antydninger: «Senterpartiet øker på meningsmålingene og det snakkes om distriktsopprør. Det hadde vært lurt å ha med et avsnitt om distrikts og regionalpolitikk som viser at Arbeiderpartiet har forståelse for og politikk på alle de utfordringer som ulike deler av landet står i.»
Jonas Gahr Støre gjør rett i å avvise forsøk på å kopiere Senterpartiets politikk, eller å bli en slags kloning av Trygve Slagsvold Vedum. Målingene viser riktignok at Senterpartiet har framgang, men de nærmer seg tross alt grensen for maksimal oppslutning. Arbeiderpartiet ville svekkes i konkurransen med Høyre om de ukritisk hev seg på Senterpartibølgen. Totalregnskapet ville bety ytterligere velgertap.
Medisin mot populisme
Det betyr ikke at Arbeiderpartiet ikke har noe å lære av Trygve Slagsvold Vedums framgang. Det gjelder særlig evnen til å få eierskap til den politiske dagsorden og tvinge debattene inn på sin egen hjemmebane.
Men intet parti, heller ikke Arbeiderpartiet er i stand til å styre dette fullt ut. Oppstår en akutt flyktningkrise, en terrorhendelse eller et brått fall i sysselsettingen, vil det raskt endre styrkeforholdet mellom partiene ut fra den tillit de har opparbeidet seg gjennom års politisk praksis.
Nettopp denne kombinasjonen av trygge forutsigbare styringspartier og mindre partier med klarere og mer aggressiv interesseprofil har vært den medisinen som har demmet opp for ekstremvarianten av populisme vi har sett i mange europeiske land.
Denne tillitskapitalen som anti-populistisk medisin er hele tiden under press, og ikke gitt en gang for alle. Velgerne må føle at også de større partiene faktisk representerer dem og fremmer deres interesser. Greit nok med pragmatisme og kompromisser, men det er ikke nok å skue til «helheten».
Ledigheten som forsvant
Arbeiderpartiet er selvsagt klar over dette, og forsøkene på å prege dagsorden med kamp mot ledighet, for velferd og mot skattelette til de rikeste er uttrykk for det. Så langt har dette bare lykkes delvis.
Oljeprisfallet høsten 2014 skapte sterk vekst i ledigheten i deler av landet. Arbeiderpartiet mobiliserte med en aggressiv kritikk av regjeringen for å svikte de ledige, men nyanserte ikke retorikken etter hvert som økonomien bedret seg.
De fleste oppfattet ledigheten som et direkte resultat av oljeprisfallet, og ikke som et resultat av regjeringens politikk. Arbeiderpartiet klarte heller ikke å overbevise om at de hadde en langt bedre medisin og tiltakspakker for økt sysselsetting.
Jonas Gahr Støre har etter hvert lagt om argumentasjonen, og kritiserer nå regjeringen for å ikke sørge for privat jobbvekst og at andelen sysselsatte faller.
Dette er opplagt et sårt punkt for Erna Solberg, men argumentasjonen svekkes av at nøyaktig samme trekk preget sysselsettingsutviklingen i den rødgrønne regjeringsperioden. Høy arbeidsinnvandring fortrengte yngre, ufaglært norsk mannlig arbeidskraft også da.
Følg NRK Debatt: og
Valgkamplandsmøte med tydelige svar?
Endringsforslagene som kommer inn i forkant av landsmøtet bekrefter at Arbeiderpartiet mer enn noe annet norsk parti er en stor koalisjon av ulike interesser:
- Det blir strid mellom den sosialpolitiske linja og "arbeidslinja": Forslag fra programkomiteen om å forkorte perioden med arbeidsavklaringspenger fra fire til to år for trygdemottakere under 30 år blir møtt med kritikk. Ledelsens svar er at det skal kombineres med en ny jobbgaranti. Spørsmålet er om den garantien er realistisk. Fins denne typen jobber?
– En tradisjonell miljøkamp om Lofoten der programkomiteen ser ut til å samle flertall med sin mellomløsning. Vil likevel bli en profilert og engasjert debatt.
– Forslag om å reversere politikken der enslige mindreårige asylsøkere som ellers ikke har krav på asyl, kun får midlertidig opphold inntil de fyller 18 år, og så sendes ut. Partiledelsen er imot, blant annet i frykt for Frp.
- Forslag om å fjerne adgangen for private til å ta ut profitt i drift av velferdstjenester som barnehager og barnevern. Her vil venstresiden stå mot partiledelsen og «kommune-Ap» som frykter at dette kan svekke tjenestetilbudet i kommunene.
- Krav om sterkere distriktsprofil. Blir møtt med argumentet om at distriktspolitikk ikke utgjør en egen spesifikk sektor, men er noe som gjennomsyrer politikkutformingen på alle samfunnsområder.
- Verdipolitiske debatter blant annet om livssynsfaget og om et tredje juridisk kjønn.
I sum er denne typen strid og mulige «miniopprør» et sunnhetstegn, og utgjør ingen trussel for et parti av Arbeiderpartiets type. Det som det er mest grunn til å være spent på, er om landsmøtet leverer de tydelige svarene om Arbeiderpartiets politikk framover som Jonas Gahr Støre lovet. Landsmøtedokumentene legger nemlig opp til å gi partiets ledelse ganske stor handlingsfrihet i politikkutformingen.
Svært mange av forslagene preges av å peke ut en retning og utrede ulike alternativer , før en kan gi detaljerte og konkrete svar.
Slik må det kanskje være for et potensielt regjeringsparti som ikke vil bli tatt i løftebrudd. Men det vil partiets kritikere neppe ta hensyn til.
