Riksmålsforbundet er furtent fordi det mener at Språkåret 2013 er blitt et nynorskår, skriver Kristina Leganger Iversen i en kronikk på NRK Ytring. Andre hevder at vi raser og sutrer. Karakteristikkene tyder på at den som ytrer seg ikke ønsker å sette seg inn i hva Riksmålsforbundet står for eller hva vi faktisk mener.
Vi mener at et språkår bør være inkluderende, inviterende og deltagende for alt norsk språk. Det er ikke Språkåret 2013, slik det er lagt opp. Riksmål og bokmål, som 90 prosent av befolkningen bruker, har nesten ikke fått plass. Prosjektplanen på 100 sider og nettsidene for året kan vanskelig forstås på annen måte enn at prosjektmakerne legger opp til et nynorskår.
LES:
Ikke invitert
Riksmålsforbundet har ikke vært invitert til å delta i planleggingen av Språkåret. Leser man prosjektplanen for Språkåret 2013, er det nærliggende å konkludere at noen ønsket å legge premissene for året på egen hånd. Når direktør Ottar Grepstad i Nynorsk Kultursenter, som forvalter året, nå ønsker Riksmålsforbundet med, er det som å invitere til å skrive bok sammen etter at den er gått i trykken. Forvalterne av prosjektet fremtrer heller som kjipe enn rause, noe de påberoper seg å være.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Riksmålsforbundet favner alle politiske avskygninger og driver daglig et aktivt arbeid for å fremme språkinteresse og -bevissthet. Det gjør vi blant annet gjennom tjenester som eksamens- og språkhjelp på nettet, medvirkning i bokutgivelser, utdeling av priser til journalister og til forfattere av voksenlitteratur og barne- og ungdomsbøker, seminarer, og så videre.
Bekymret for nynorskens framtid
Riksmålsforbundet er ikke imot nynorsk. Vårt program erkjenner at det er to målformer i Norge. Denne såkalte Øverland-linjen har ligget fast siden dikteren Arnulf Øverland var formann i forbundet på 1940-tallet. Vi har to hovedmålformer i Norge, riksmål/bokmål og nynorsk. Begge målformer er en viktig del av norsk kultur og kulturarv. Vi ser med bekymring på at nynorskens posisjon svekkes.
Først og fremst må man gjøre det klart for seg og for leserne om det er skriftspråk eller talespråk man skriver om. Å sette et dialektmangfold opp mot et skriftspråk med en fast norm, som riksmålets, gir ingen mening.
Riksmålsforbundet ønsker en fast norm for skriftspråket, slik man har det i andre land med tradisjonsrik skriftkultur.
LES:
Mer innstramning
Den siste revisjonen av nynorskrettskrivningen var en innstramning; man ønsket færre valgfrie former, mindre «mangfald». Det er en fornuftig grunntanke, men etter vår mening gikk ikke Språkrådet langt nok.
Når vi tillater oss å ha en mening om dette, er det på vegne av dem som må skrive nynorsk som sidemål. De bør ikke ha det vanskeligere enn nødvendig. En fast skriftnorm gjør språket lettere å lære, vel å merke når normen har grunnlag i tradisjonen, i den litteraturen de skrivende leser.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Ta hensyn
At «målrørsla i alle år har kjempa for mangfald i tale og skrift», er en grov overdrivelse. Den store valgfriheten i nynorskrettskivningen kom ikke før med læreboknormalen i 1959, og våre dagers toleranse for dialektbruk går ikke lenger tilbake enn til begynnelsen av 1970-årene. Den er like mye en frukt av
1968-«opprøret» som av direkte målagitasjon. Mange nynorskfolk mener at slagordet «Snakk dialekt, skriv nynorsk» snarere har vært til ulempe enn til beste for nynorsken. Bevisstheten om en nynorsk norm er blitt svekket. NRK bidrar til det hver dag.
Vi unner selvsagt nynorskfolk muligheten til å feire Aasens 200-årsdag og Det Norske Teatrets 100-årsdag. Man kan saktens også feire dialektmangfoldet, men vi skulle også gjerne sett at det ble tatt hensyn til standardspråkets betydning og stilling i dagens Norge.