Få ting er mindre pirrende enn politikere som erklærer at «verden forandrer seg mer enn noen gang.» Dette er liksom noe politikere alltid sier, en slags politikkens «ulv, ulv». Men vi mener at storslåtte erklæringer om verdens framtid for en gangs skyld faktisk er på sin plass.
Verden står ved begynnelsen av det vi kaller den «Den fjerde globale bølgen», en gedigen historisk forskyving av politisk, kulturell og økonomisk makt i verden – den største på flere hundre år – bort fra Vesten, og sørover og østover på jorden, og nedover til nye grupper på gaten i Midtøsten, til internett og medier, som er i ferd med å forandre verdenspolitikkens dypeste grunnforhold.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Vil kreve endringer i Norge
På grunn av disse store omveltningene vil også norsk utenrikspolitikk måtte endres på en rekke ulike måter i årene som kommer. Og på ett viktig område er utenrikspolitikken allerede i ferd med å gå ut på dato, nemlig på det feltet som offisielt kalles «utviklingspolitikken», og som utgjør drøyt 30 milliarder kroner av et årlig utenriksbudsjett på 36 milliarder.
For mange nordmenn er bistand selve adelsmerket på hva som er norsk ved Norge i verden. Dessuten blir utvikling også stadig viktigere. I en tett globalisert verden har fattigdom på den andre siden av jorden direkte innvirkning på vårt eget samfunn. Økonomiske markeder, migrasjon, trygghet, krig og klima utgjør et globalt skjebnefellesskap på kryss og tvers av grenser fra Oslo til Kina, til fabrikkarbeider i Bangladesh og terrorgrupper midt i Afrika og aksjemeglere på Manhattan.
Det politikerne overser
Det er derfor gode grunner til stor innsats for å hjelpe mennesker og samfunn i andre deler av verden. Selv ren egennytte burde tilsi dette, og politikere som ønsker kutt, overser ofte hvor dypt avhengig Norge er av omverden.
Men – og det er et stort og viktig men – hvis norske ressurser skal være effektive i årene framover, må innholdet i utviklingspolitikken legges om. Norsk (og andre vestlige lands) utviklingspolitikk utfordres for tiden av en global revolusjon som raskt gjør verden til en helt annet sted enn da norsk bistand i sin tid ble unnfanget.
Hva er problemet?
Så, konkret, hva er problemet, og hva bør gjøres?
La oss begynne med de to viktigste forandringene som for tiden skyller over verden. Den første er den raske forskyvningen av økonomisk makt øst- og sørover i verden. Da bistandspolitikken ble født, for omkring femti år siden, sto Vesten sammen med Øst-Europa alene for omtrent sytti prosent av verdensøkonomien. I dag er andelen sunket til litt over førti prosent, og vil ifølge OECD synke ytterligere til omkring tjuefem prosent mot midten av det 21. århundre.
Dette handler langt fra bare om Kina og Asia. Blant de ti raskest voksende landene i verden de siste ti årene befinner seks seg i Afrika.
Den andre store forandringen er framveksten av en ny, gigantisk global middelklasse. Historisk sett har verdens middelklasse alltid tilhørt Vesten. Men slik er det ikke lenger. Halvparten av middelklassen i verden er i dag ikke-vestlige, og Vestens andel vil krympe til knapt en femdel i løpet av de neste tiårene.
Kina utrydder fattigdommen
Summen av disse to dyptgripende endringene – maktforskyvningen bort fra Vesten og en ny ikke-vestlig middelklasse – er at bildet av verden vi lærte på skolen må tegnes om, betydelig. Det vil fortsatt finnes enorme forskjeller på rike og fattige mennesker i verden, men bildet av et absolutt rikt nord og vest, og et fattig sør og øst viskes ut. Erstatningen vil være et mye mer komplisert økonomisk verdenskart med (veldig) rike og (veldig) fattige mennesker spredd rundt innenfor de samme byene, i de samme regionene, på alle kontinenter. India vil både være styrtrikt og lut fattig på samme tid, og også Kenya, Tanzania eller Mosambik som til nå har mottatt milliardbeløp i bistand fra Norge. Kina er i ferd med å utrydde fattigdommen, så å si uten å ha mottatt bistand eller latt seg påvirke av vestlige lands utviklingspolitikk.
I 2002 bodde nittitre prosent av de fattige i verdens fattigste land. Ti år senere bor rundt sytti prosent av de fattige i såkalte mellominntektsland som Kina, India og Indonesia.
Utvikling skapes ikke av statlige overføringer
Alt dette betyr at bistandens rolle i verden har forandret seg radikalt. Framtidens fattige kommer til å befinne seg to steder – i store og ressursrike land som ikke trenger bistand, og i lommer av uorden og fattigdom i Afrika og Midtøsten som bare kan gjøre seg nytte av begrensede midler, og der vanstyre og krig og ikke først og fremst mangel på penger, er hovedproblemet.
Konsekvensen av dette er at mye av den tradisjonelle bistanden både stat til stat og gjennom FN-systemet vil miste relevans og effekt. Dette skjer allerede. Vekst og utvikling skapes ikke av statlige overføringer fra vestlige land, men av investeringer som skaper arbeidsplasser, og dessuten av god statlig styring, inntektsutjevning, skattesystemer, forvaltning av naturressurser og hjelp til å bilegge konflikter.
Hva er den nye politikken?
Norsk utenrikspolitikk må tilpasse seg disse endringene mye raskere enn hva Norge så langt har gjort. I praksis betyr dette at utviklingspolitikken bør integreres fullt og helt i utenrikspolitikken. Utviklingsministre har siden slutten av 1990-tallet tatt steget fra bistands- til utviklingspolitikk. Neste steg bør være en ny «globaliseringspolitikk» - som tar de store globale omveltningene på alvor. Hva betyr dette i praksis?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Noen stikkord: Budsjettmidlene må ikke være bundet til bruk bare i de fattigste landene. Kompetanse må gjøres til det viktigste, ikke penger: Norge bør satse mye på å tilby spisskompetanse og investeringer i tråd med særnorsk samfunnsekspertise. Investeringer i næringsliv og arbeidsplasser bør løftes opp og frem, og det samme gjelder betydningen av effektiv skattlegging og ressursforvaltning. Langsiktig freds- og forsoningspolitikk og styrking av viktige (ikke alle) internasjonale organisasjoner inngår i fremtidsrettet globaliseringspolitikk. Klimatilpasning og reduksjon av klimautslipp likeså.
Farvel til utviklingsministeren
Dessuten: Jobben som utviklingsminister bør legges ned.
Når utviklingsminister Heikki Holmås til slutt går av, bør han, med sin vennlige mine, plassere nøkkelen til sitt kontor i hånden på den innkommende utenriksministeren. Verden, og Norge, er best tjent med full integrering av all norsk utenrikspolitikk under en adresse, på ett kontor, og under én minister.
Kronikkforfatterne har sammen skrevet boken «Hva Norge kan være i verden»
