Hopp til innhold
Replikk

Legg firedagersuken på is, Mímir!

Forsøkene på Island er langt mindre radikale enn Kristjánsson tror.

Ove Vanebo ingress

Kanskje islendingene har forstått at det ikke er så enkelt å gjennomføre radikale kutt som Rødt nå tar til orde for, skriver replikkforfatteren.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Norges mest folkekjære kommunist, Mímir Kristjánsson, slår fast i et innlegg hos NRK Ytring at «Vi må jobbe mindre!».

Bakgrunnen for konklusjonen er vellykkede erfaringer fra Island.

Kristjánsson viser til at kutt i arbeidstid på Island har ført til økt trivsel og produktivitet. Ingen har gått ned i lønn selv om arbeidstida er kuttet betraktelig.

I tillegg gir arbeidstidskutt også mindre slitasje og færre sykemeldinger. Vi har heller ikke behov for en høyere kjøpekraft fremover. Derfor bør vi altså ned til seks timers normalarbeidsdag, eller en firedagersuke.

Innlegget er underholdende og har interessante poenger. Men det skjemmes av flere grunnleggende feil og misforståelser, som medfører at innlegget ikke bør ha nevneverdig tyngde i debatten om kortere arbeidstid.

At rapportene viser en gevinst som automatisk har overføringsverdi til Norge, er langt fra klart.

Trolig skyldes mange av misforståelsene at hans viktigste kilde synes å være et oppslag i NRK, som bærer overskriften «Islendingane jobbar mindre etter vellykka forsøk med firedagarsveke».

Kristjánsson nevner at: «Mellom 2015 og 2019 har Reykjavík kommune og den islandske regjeringen samarbeidet om et omfattende forsøk med fire dagers arbeidsuke.»

Leser man imidlertid en oppsummerende rapport fra tenketanken Autonomy og organisasjonen Alda, påpekes det at:

«Mellom 2015 og 2019, har to kortsiktige forsøk med kortere arbeidstid – der arbeidere gikk fra 40-timersuke til 35- eller 36-timersuke, uten redusert lønn – begynt på Island som følge av langvarig press fra grasrotorganisasjoner og fagforeninger.»

Forsøkene på Island er nemlig langt mindre radikale enn Kristjánsson tror.

Lavere sykefravær og bedre helse er heller ikke opplagte effekter.

Henvisning til firedagers arbeidsuke er knapt å finne i rapporten, og synes heller å være en slags catch-phrase:

«De siste årene har ropene om kortere arbeidstid uten redusert lønn – ofte formulert som en ‘firedagersuke’ – blitt stadig mer fremtredende på tvers av Europa.»

Forskeren Anthony Veal har gått gjennom tallmaterialet fra forsøkene på Island, og mener det ikke tas til inntekt for radikale forsøk som en fire dagers arbeidsuke.

Han viser til at på 61 av 66 arbeidsplasser som var involvert i forsøkene, var reduksjonen kun 1 til 3 timer i uka.

Mye av tallmaterialet som er frembrakt gjennom forsøkene har naturligvis interesse: De viser at det sløses bort mye tid, og at møtevirksomhet tar ressurser.

Dette er imidlertid ikke nødvendigvis noe argument for en sosialistisk omlegging, men heller behov for fornuftig rasjonalisering og forenkling av prosesser.

Kristjánssons eget parti vil også kutte en del fremtidige inntekter.

At rapportene viser en gevinst som automatisk har overføringsverdi til Norge, er langt fra klart. Forsøkene på Island er i stor grad prøvd ut i offentlig sektor, hvor det kan være andre strukturer og arbeidsformer enn i privat sektor.

Vi har også allerede betydelige erfaringer etter en rekke tallrike undersøkelser både i Norge og andre deler av verden – og de har heller ikke et entydig positivt bilde.

Til påstanden om at arbeidstidskutt vil føre til «mindre slitasje og færre sykemeldinger», kan det vises til Stockholm: Hovedstaden prøvde ut den såkalte «Toyota-modellen», med sekstimersdag i deler av pleie- og omsorgssektoren.

Fafo så på erfaringene, og kom til at:

«Ansatte i forsøksgruppen opplevde i noe mindre grad enn kontrollgruppen ulyst og stress allerede før forsøket, men det skjedde ingen endring over tid. Selv om stressnivåene ble redusert i en av virksomhetene, konkluderes det med at Toyotamodellen som helhet ikke førte til at mistrivsel i arbeidet minsket, heller ikke til at de ansatte opplevde mindre stress.»

Hvis resultatene er så rosenrøde, hvorfor har ikke det islandske arbeidslivet som helhet endret seg radikalt?

Lavere sykefravær og bedre helse er heller ikke opplagte effekter. FAFOs gjennomgang viser at:

«Det er ikke dokumentert sikre sammenhenger mellom 6-timersdag og redusert sykefravær.»

Jeg kjøper heller ikke Kristjánssons poeng om at det bare er å «ta ut mer av produktivitetsveksten gjennom redusert arbeidstid framfor i kroner og øre».

Dette forutsetter blant annet at Norge oppnår en høy produktivitet og utvikling i kjøpekraft. Nye tall viser en nedgang i disponibel realinntekt de siste årene. Nasjonalbudsjettet viser en svak produktivitetsvekst.

I tillegg kommer problemer med økte offentlige utgifter. Kristjánssons eget parti vil også kutte en del fremtidige inntekter, bl.a. ved å stanse nye letetillatelser på norsk sokkel.

Selv om Island nå har interessante erfaringer, som er verdt å ta med seg, må man også stille seg spørsmålet: Hvis resultatene er så rosenrøde, hvorfor har ikke det islandske arbeidslivet som helhet endret seg radikalt?

Riktignok har 86 prosent av Islands arbeidstakere fått redusert arbeidstid etter forsøkene, gjennom fagforeningsmedlemskap.

Leser man rapporten fra Autonomy og Alda (s. 54), er det verdt å merke seg at fagforeningene bare har fått gjennom redusert arbeidstid med 13 minutter per arbeidsdag for offentlig sektor, og 35 minutter per uke for privat sektor.

Kanskje islendingene har forstått at det ikke er så enkelt å gjennomføre radikale kutt som Rødt nå tar til orde for.

Følg debatten: