NRK Meny
Kronikk

Legens dilemma

Å være lege gjorde meg ikke til det snille og balanserte mennesket jeg ønsket å være for pasientene. Tvert imot: Jeg ble et tall i et budsjett som skulle gå opp.

Lege ved sykeseng

Som lege er det utfordrende å forene det rasjonelle og emosjonelle. Pasientene fortjener en empatisk og frittenkende lege, men samtidig en som ikke viker fra system og struktur. Det er ikke enkelt å finne den rette balansen mellom de to, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Wiik, Eirill / NTB scanpix

Jeg begynte på legestudiet for ti år siden med et romantisk menneskesyn. Hvert menneske var unikt og jeg skulle forstå individet for å finne enkle løsninger i komplekse mennesker. Den personen jeg var skulle spille en essensiell rolle i livet til de som oppsøkte meg for hjelp. Etter seks år med studier og et par års arbeidserfaring har mennesker blitt til pasienter og betydningsfulle livshistorier blitt til generiske sykehistorier.

En sen kveld da jeg skulle legge meg ved min kjæreste, oppdaget hun noe galt med det ene brystet. Hun ble engstelig og viste det til meg. Jeg sa som jeg vanligvis sier til unge, friske damer med potensielt skumle symptomer fra brystet – at dette antakeligvis ikke var noe å bekymre seg for. Hun kunne oppsøke fastlegen til uken og det ville ordne seg. Jeg holdt rundt henne, ga henne et kyss og sa god natt. Morgenen etter fortalte hun at hun hadde ligget våken lenge, lei seg og engstelig. Jeg hadde oversett følelsene hennes. Det jeg i øyeblikket trodde var en fin måte å håndtere situasjonen på var en kald, medisinsk konsultasjon i senga og et bevis på at jeg har tillatt yrket mitt å ta vekk mennesket i meg.

Mistet selvaktelsen

Frykten for å miste mennesket i meg er årsaken til at jeg valgte vekk fulltid klinisk arbeid. Å være lege gjorde meg ikke til det snille, ydmyke, helhetlige og balanserte mennesket jeg ønsket å være. Tvert imot. Jeg ble en del av et maskineri som skulle rulle videre og et tall i et budsjett som skulle gå opp.

Etter seks år med studier og et par års arbeidserfaring har mennesker blitt til pasienter og betydningsfulle livshistorier blitt til generiske sykehistorier.

Enhver lege kunne fylle min rolle og gjøre samme jobb hvis jeg ikke var der, følte jeg. Min personlige eksistens viste seg å ikke bety noe for livet til pasientene mine. Jeg mistet en selvaktelse som lå dypt forankret i meg – var ikke jeg et unikt medmenneske slik foreldrene mine alltid fortalte meg?

Spørreskjema eller en hjelpende hånd?

Vi tar alle et valg, ofte ubevisst, når noen deler et problem med oss – i hvor stor grad vi er en rasjonell eller emosjonell samtalepartner. Som lege kan det rasjonelle være helt nødvendig. Noen ganger må jeg systematisere og strukturere kompleksiteten av et menneske for å kunne gi tilfredsstillende behandling. Når en mann med tidligere depresjoner oppsøker meg etter å ha gjennomgått et tungt relasjonsbrudd må han få en objektiv vurdering av selvmordsrisikoen. Hans psykiske helse blir evaluert ved hjelp av standardiserte spørreskjema, for å sikre en så presis risikovurdering som vitenskapelig mulig.

Men sett bort fra tilfellene der systematikk brukes for å unngå død eller varige mén: Bør legen primært være et medisinsk leksikon for pasienter eller en god samtalepartner for mennesker? Burde jeg møte pasientens tunge følelser med et spørreskjema for å gradere depresjoner eller med en varm hånd og lyttende ører? Og er det mulig å være begge deler på én gang?

Frykten for å miste mennesket i meg er årsaken til at jeg valgte vekk fulltid klinisk arbeid.

Emosjonelle og rasjonelle sider

Det rasjonelle i meg systematiserer alle variabler og konkluderer på grunnlag av forhåndsbestemte kriterier. Et eksempel er behandling av en pasient som drikker for mye, der pasienten svarer på en rekke spørsmål som gir meg et objektivt svar på problemets omfang og behandlingsbehov. Det emosjonelle i meg håndterer det heller med medmenneskelighet og kjærlighet. Denne siden av meg vektlegger opplevelsen av alkoholen mer enn antallet enheter, og den er relativ til dine verdier fremfor medisinske helseverdier.

Jeg må finne en balanse mellom det rasjonelle og emosjonelle, men jeg vet ikke hva som er riktig. Pakkeforløp, algoritmer og flytskjema gir gode resultater for pasientene på et befolkningsnivå. En følelsesmessig respons som springer ut fra empati gir gode resultater for mennesket på legekontoret. Dessverre føler jeg ofte at disse ikke kan forenes, for i legerollen kan det emosjonelle gjøre at jeg viker fra det rasjonelle. Kanskje det er det sosiale nettverket som burde sørge for det emosjonelle, for vil du virkelig ha en venn i legen din? Og enda viktigere: Er jeg kvalifisert til å være den vennen?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook

Negative følelser

Hva hvis emosjonene i meg er negative? Det er ikke alltid jeg liker pasientene eller er enige i valg de har tatt. Ett eksempel er når jeg blir tilkalt til et fengsel der pasienten sitter inne for et drap. Da kan jeg ikke være emosjonell. Forskning viser at selv noe så enkelt som at pasienter er frekke mot legen gjør at legen ubevisst gir dårligere behandling. Det er et godt bevis på at emosjonelle leger kan gjøre mer skade enn nytte.

Det er ikke alltid jeg liker pasientene eller er enige i valg de har tatt.

Hva ønsker jeg å oppnå ved å være en emosjonell lege – er det virkelig til pasientens beste eller gjør jeg det for å ha det godt med meg selv? Studier viser at individualisert behandling av komplekse sykdommer ofte ikke gir bedre resultater enn standardisert behandling, og samtidig er mer ressurskrevende. Kanskje emosjoner og individualisering er å gjøre pasientene en bjørnetjeneste. Samtidig viser det seg at et tillitsforhold mellom pasient og behandler gir de beste resultatene, så en viss grad av emosjonell tilknytning til pasientene må til.

Forsvarsmekanisme

Jeg vet ikke engang om jeg tør å være en emosjonell lege. Hvis jeg, som menneske, gjør en tabbe som koster noen livet vil jeg aldri kunne tilgi meg selv. Hvis jeg gir standardisert behandling og det går dårlig med pasienten, legger jeg ikke skylden på meg selv. Emosjonell distansering er en forsvarsmekanisme. Hvordan skulle jeg i det hele tatt klare å bry meg om alles skjebner, og fortsatt sove godt når jeg går av vakt? Problemet er nok til stede i mange yrker, eksempelvis jurister, lærere og politi.

Jeg vet ikke en gang om jeg tør å være en emosjonell lege.

Det er utfordrende å forene det rasjonelle og emosjonelle i meg. Pasientene fortjener en empatisk og frittenkende lege, men samtidig en som ikke viker fra system og struktur. Kanskje min uerfarenhet er hovedårsaken til problemet. Kanskje er det ytre omstendigheter i arbeidshverdagen som tidspress og lange vakter, og kanskje er det en indre motstand i meg mot å åpne meg for det andre mennesket. Sannsynligvis er det en kombinasjon som har gjort meg til den legen jeg er. Likevel, når vakta er ferdig tenker jeg mer på den gode samtalen jeg hadde enn den vanskelig diagnosen jeg stilte. Så kanskje det er håp for mennesket i meg likevel.

Kronikkforfatteren er lege ved Asker og Bærum legevakt, medisinsk redaktør for Tidsskrift for Den norske legeforening og redaktør for Onkonytt.