NRK Meny
Kronikk

Ledere uten bakkekontakt

Britiske ledere er i dag fjernere fra vanlige folk enn på 50 år. Det har ført til en politikerforakt som vil vise seg i valgresultatet.

David Cameron spiller cricket i New Dehli

'I kolonitidens Storbritannia virket rollen som kaptein på Etons cricketlag som en passende utdannelse for å lede landet. Slik er det ikke lenger', skriver kronikkforfatteren. Bildet viser statsminister David Cameron på en cricketbane i New Delhi, India.

Foto: PRAKASH SINGH / Afp

Dagens politiske ledere i Storbritannia er unge, glatte PR-menn fra London som slenger om seg med slagord, er trent til å unngå blundere og maskinelt usympatiske. Resultatet er at det britiske folket søker ut mot ytterkantene for å finne politikere og partier som kan minne mer om dem selv.

Det er ikke overraskende at lederne av partiene som vil tjene mest på velgernes sinne 7.mai – UKIP, De Grønne og Det Skotske Nasjonalpartiet (SNP) – ser så annerledes ut enn den avskrekkende Westminster-karikaturen. SNPs Nicola Sturgeon og De Grønnes Natalie Bennet er kvinner fra henholdsvis Skottland og Australia. Du trenger bare google etter bilder av UKIPs Nigel Farage og telle antallet som viser ham med en halvliter for å se hvor forskjellig han virker fra den standardiserte Westminster-politikeren.

Respekten for overklassen er borte

Politikere har selvsagt alltid blitt hentet fra den britiske eliten. På 1950- og det tidlige 60-tallet hadde tre statsministere – Anthony Eden, Harold MacMillan og Alec Douglas-Home – ikke bare alle gått på privatskole, de hadde gått på den samme privatskolen.

Dagens politiske ledere i Storbritannia er unge, glatte PR-menn fra London som slenger om seg med slagord.

Mark Lewis, frilansjournalist

I kolonitidens Storbritannia virket rollen som kaptein på Etons cricketlag som en passende utdannelse for å lede landet. Slik er det ikke lenger. Respekten briter hadde for politikere har snudd til forakt.

Dette handler ikke bare om en generell kollaps i respekten en hadde for overklassen. Politikere gir slipp på sine finslepne sosiolekter for å komme mer på talefot med ungdommen, men de virker likevel å være ute av stand til å snakke med vanlige folk.

Lik norske politikere

Ta for eksempel de to potensielle statsministerne, De konservatives David Cameron og Labours Ed Miliband. De to har mer til felles med politikere fra andre land enn de har med folket de skal representere. Begge er karrierepolitikere som har tilbrakt hele sitt voksne liv i eller nær politikken. Begge studerte Politics, philosophy and economics (PPE) ved universitetet i Oxford, før de raskt fikk jobb som spesialrådgivere for ledende politikere i Westminster. De ble begge valgt inn til trygge parlamentsplasser mens de fortsatt var veldig unge, og ble ledere av hvert sitt parti mens de fortsatt var i 30-årene.

Hvor like de synes å være norske «yrkespolitikere», som beveger seg lett mellom roller som politiske rådgivere, PR og ministerposter. Men hvor annerledes de må virke for en murer fra Grimsby.

I kolonitidens Storbritannia virket rollen som kaptein på Etons cricketlag som en passende utdannelse for å lede landet.

Mark Lewis, frilansjournalist

Hvorfor oppsøke verden utenfor?

Cameron og Miliband er ikke spesialtilfeller. Et skremmende antall av Storbritannias førende politikere har studert PPE ved Oxford, og representerer en elite som er ute av kontakt med vanlige folk.

Men hvorfor skulle de gjøre noe annet? Når Cameron, Miliband og andre har tråkket opp løypa til de fremste benkene i Parlamentet, hvorfor skulle da en ung politiker bry seg med å oppsøke verden utenfor og menges med proletarene der?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Taperne er kroppsarbeiderne

Forskning understøtter dette. Tall fra Hose of Commons-biblioteket er gjengitt i The Daily Telegraph og viser antallet karrierepolitikere eksploderte mellom 1979 og 2010. I 1979 var det 21 parlamentsmedlemmer som kom fra en annen jobb i politikken. I 2010 var dette tallet 90, det vil si 15 prosent av totalen. Flere enn halvparten av dem som ble rekruttert til toppstillingene hadde gått yrkespolitiker-veien. Taperne har vært kroppsarbeiderne. Nedgangen her speiles nær nøyaktig av økningen i yrkespolitikere – fra mer enn 15 prosent i 1979 til knapt fire prosent i 2010.

Ifølge Parliamentary Candidates UK vil denne profesjonaliseringen av politikken bare bli mer tydelig fremover.

Karrierepolitikerne i hjertet av britisk politikk har, uten å ville det, skapt et rom for nye «utenfor»-partier.

Mark Lewis, frilansjournalist

Utenfor-partiene vinner frem

Så hva nå? Storbritannia vil nesten garantert snuble inn i en ny, småklein koalisjon. Det er nesten umulig å gjette hvilket av partiene som vil spille den største rollen. I 2010 var det LibDems som dro nytte av situasjonen og endte opp i en koalisjon med De Konservative. Men deres leder Nick Clegg er selv politisk innsidemann fra topp til tå, og partiet hans har kommet dårlig ut av å være i maktposisjonen. Meningsmålinger tyder foreløpig på at de vil gå på en kraftig skrell på valgdagen 7. mai.

Karrierepolitikerne i hjertet av britisk politikk har, uten å ville det, skapt et rom for nye «utenfor»-partier. Kanskje er det mest selvdestruktive disse partiene kan gjøre etter valget å bli med inn i varmen.