Det måtte bli den samme uka som endte i Arbeiderpartiets landsmøte at den kom: Avsløringen om trakassering og ukulturer internt i alpinlandslaget.
Norges Skiforbund har vært gjennom en rettssak mot en av sine egne alpinister. Der har sentralmakten i form av forbundets alpinseksjon blitt fremstilt mer og mindre som beskytterne av våre felles verdier i den stadige kamp mot kapitalistenes kyniske egofokus.
Han som skulle videreføre æren og tradisjonene har blitt ledelsens farligste motstander.
Dommen kommer
Mens vi denne uka venter på en dom som er forventet å gi Skiforbundet medhold, tross en stadig større grad av tvil mot slutten av saken, er bildet av den staute skifamilie på vei til å revne helt.
Varselsaken mot landslagstrener Christian Mitter har avdekket en åpenbar ukultur i alpinseksjonen av forbundet. Det medisinske apparat er på vei til å gå til kollektive oppsigelser, det er krise på ledersiden, ikke minst økonomisk.
Ironien i at dette skjer i de dager Arbeiderpartiet avholder sitt landsmøte er overtydelig. Partiet som en gang brukte initialene DNA, som i lett overført betydning gjorde dem til hele nasjonens felles arvestoff, er i motgang.
Verdiene forvitrer, ledelsen har lenge kjempet mot intern splittelse og har brukt helgen til å forsøksvis fordøye ydmykende nederlag. Samtidig har han som skulle videreføre æren og tradisjonene har blitt ledelsens farligste motstander.
For alpinlandslaget og dets mektige forbund, er ikke konfliktene farlige bare på kort sikt.
Problemene skapt av landslagssjef Mitters åpenbart ukollegiale lederstil lar seg løse i den ene eller andre retning. Men omdømmemessig har alpinlandslaget en mye større utfordring.
Splittelse
For det er skinnet av samholdets suksess som nå mister glansen. Der alpintfamilien vel har hatt sine gnisninger, individualister som det tross alt her er snakk om, er det lagbyggingen som har vært det store mantra utad.
Det som avdekkes nå, er alt annet enn god lagbygging.
Og virkningene av dette avdekkes ikke bare utad. Internt skal laget i praksis være splittet i tre treningsfraksjoner, hvor Henrik Kristoffersen og Leif Kristian Nestvold-Haugen-Nestvold representerer den ene, slalåmkjørerne Solevåg og Nordbotten den andre og fartskjørerne den tredje.
Paradoksalt nok skjer dette i avslutningen av en sesong hvor norske alpinister har hatt større suksess enn noen gang tidligere. Men det er også i avslutningen av sesongen hvor landslaget mister sin gallionsfigur utad, Aksel Lund Svindal.
Om ikke tomrommet etter ham er umulig å fylle sportslig, kan det vise seg å bli det i lagbyggingen- og ikke minst i salget av ideen om den store Enheten, kalt landslaget.
For er det noe Kristoffersen-saken har vist, er det at det er denne ideen vi som utenforstående skal kjøpe. Det effektive fellesskapet, der alle tar, men også bidrar, der alle får utfolde seg, men samtidig passer på hverandre.
Verdier vi skal tro på
Det fellesskapet som har verdier som rettferdiggjør at de kan sette begrensninger for enkeltutøvere i den grad at en av dem går til rettssak for å bli kvitt dem.
Disse verdiene virker nå bare å ha betydning som et bilde utad. Internt har åpenbart helt andre holdninger fått utfolde seg, uten at den ansvarlige leder, sportssjef Claus Ryste, har gjort noe med det, og uten at lederen av den mektige alpinkomiteen har gått inn i prosessene og krevd endring.
Heller ikke skipresident Erik Røste har utad uttrykt at endringer må skje. Til det er sannsynligvis hele alpinseksjonen et for betent område, om det dreier seg om en personalsak eller ei.
Tilbake står bildet av et mektig forbund preget av bitre, interne stridigheter, med en ledelse uten kontroll på egne medarbeidere.
De som sa de skulle forvalte de sosialdemokratiske verdier, har i stedet latt den splittende kynisme sette premissene. Enten det er snakk om Arbeiderpartiet eller alpinlandslaget.
Og uten å dra sammenligningen lengre enn akkurat passelig, så er det én vesentlig likhet mellom situasjonen til Arbeiderpartiet og alpinlandslaget i at begge har endt i en situasjon hvor deres renommé er varig endret. Troen på det store fellesskapets samlende kraft har forvitret.
Men det er én viktig forskjell også. Alpinlandslaget har allerede noe Arbeiderpartiet ikke har: den som kan føre arven videre. Navnet er Henrik Kristoffersen.
