Kronikk

La ungdommen få sitte inne!

Instinktet mitt sier at barn og ungdom skal være ute i frisk luft og leke til de blir slitne, men jeg strever med å finne de gode argumentene.

JOHNER2074050 Boy playing games on laptop

Er det egentlig et problem at mange barn og unge foretrekker å sitte inne med sine datamaskiner og smarttelefoner i sommervarmen? Kronikkforfatteren er ikke så sikker på det.

Foto: Johner Images / Johner

Denne sommeren har så langt vært eventyrlig med varmerekorder både i luften og i vannet. Her nede på Gran Canaria har vi fått låne en leilighet i to uker av ungenes besteforeldre. Havet ruller over den hvite sandstranden rett nedenfor. Det er svømmebasseng og iskremkiosk her, og i luften er det 30 grader. I hodet mitt surrer ideene som ble plantet av mine foreldre; «Barn skal være ute i frisk luft og leke til de blir slitne, de skal bli solbrune, få roser i kinnene og legge seg tidlig». Instinktivt roper jeg til mine to sønner at de må rive seg løs fra datamaskinen og komme seg ut i solen, de få ukene vi fra nord kaller sommer.

Det kan altså bli folk av oss også, ikke til tross for, men kanskje på grunn av vår datainteresse.

De to tenåringsguttene mine har med seg datamaskiner, spillmaskiner og smarttelefoner. De vil helst være inne. «Barn skal være ute i frisk luft og leke til de blir slitne, de skal bli solbrune, få roser i kinnene og legge seg tidlig!», gjentar jeg for meg selv mens jeg strever med å finne argumenter for nettopp dette. Men det klarer jeg ikke.

Den ungdommen ...

Filosofen Sokrates skal for om lag 2500 år siden ha ytret: «Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus, har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker, prater når de egentlig burde arbeide, motsier foreldrene sine og tyranniserer sine lærere».

Ungdommen i dag har blitt beskyldt for mye de også. De har blitt beskyldt for å være late og bortskjemte, for kravstore, og at de spiller for mye dataspill .

Jeg var en bokorm som måtte tvinges ut av sofaen.

Som far til to tenåringsgutter er det lett å være enig i dette, men er det egentlig riktig, og er det egentlig problematisk at noen ungdommer ønsker å sitte inne i stedet for å springe ute i naturen? Hvordan var egentlig min egen barndom? Jeg var en bokorm som måtte tvinges ut av sofaen, og som foretrakk å gå på biblioteket framfor å gå til fotballbanen. Jeg slukte Donald Duck-blader, Sølvpilen og Supermann, bøker om sjøormen Ruffen og den gale roboten Mathilda, og magasiner som Illustrert Vitenskap og Det Beste.

En eks-nerd til far

Historien er slem, jeg var en nerd som ikke brydde meg om idrett, pinnefekting, sykling eller rampestreker, altså 1970 og '80-tallets barne- og ungdomsidealer. Det eneste som fikk meg vekk fra bøkene var en grå kasse i plast som, foruten å likne mest på en brødboks, var utstyrt med sorte skrivemaskinknapper og kunne kobles til fjernsynsapparatet.

I 1983 måkte jeg snø mot betaling og pantet flasker fra fotballkamper på Åråsen stadion, og alle fødselsdags- og sparepenger ble investert i en Commodore 64 personlig computer. Fra den kom inn på gutterommet så jeg knapt dagslys.

Noe skjer med barn gjennom ungdomstiden og inn i voksenlivet. Dette er ting som ikke samfunnet, skolen eller foreldrene kan gjøre så mye med; De modnes. De vokser opp og får voksne hjerner, voksne kropper og voksne verdier. Ikke nødvendigvis de samme idéene og verdiene som oss i den forrige generasjonen heldigvis, men nye idéer og nye verdier som kan utkonkurrere det som ikke var bra, og det som var bra men ikke bra nok.

Det disse to kan om data har de lært ved å sitte hjemme på rommet sitt.

Anekdotiske eksempler har fint liten verdi for å generalisere, men de kan likevel tjene som en illustrasjon på at alt ikke behøver være helt mørkt. Selv var jeg altså en blek, spe og kortvokst liten gutt som foretrakk å sitte med en bok framfor å tuppe en ball. Jeg ville heller spille dataspill eller skrive kode, enn å farte rundt på moped. Så ble jeg voksen, tok befalsutdanning og lekte militær i noen år, og så tok jeg litt mer utdanning og ble prosjektleder og IT-konsulent.

Mye læring på gutterommet

En annen som likte å sitte inne og leke med datamaskiner på 1980-tallet er Markus «Notch» Persson, som for fire år siden fikk $ 2,5 milliarder av Microsoft for et dataspill han hadde laget og som han kalte «Minecraft». Det kan altså bli folk av oss også, ikke til tross for, men kanskje på grunn av vår datainteresse?

Min eldste sønn bygger datamaskinene sine selv og lager musikk og video på dem. Den yngste liker best å spille, men yter brukerstøtte til slekt og venner, og finner underlige måter å reparere eller bygge om elektronikk på. Det disse to kan om data har de lært seg på egen hånd, og de har lært det ved å sitte hjemme på rommet sitt. Begge har kompetanse andre er villige til å betale for, og begge har tjent penger på datakompetansen sin.

Det er umulig å vite hva guttene mine skal bruke livene sine til. Det eneste jeg er helt sikker på er at datamaskiner kommer til å bli viktig i både privatlivet og jobben deres, slik det er for alle mennesker i dag. Jeg er mer usikker på hva de skal lære av å være ute i frisk luft og leke til de blir slitne, av å bli solbrune, få roser i kinnene og legge seg tidlig.