Kronikk

La rånekulturen leve!

Jeg er lei av å bli sett ned på fordi jeg liker å kjøre og mekke bil. Rånerne kan faktisk sørge for liv i Bygde-Norge, hvis vi får lov.

Lilly Lundberg

Jeg er vokst opp med en alenepappa og begynte tidlig å interessere meg for bil. Nå vil jeg at rånekulturen skal få en annen status, skriver Lilly Lundberg i Rånerbabes.

Foto: privat

Bassen dunker, dekka skriker og lukta av gammel sigarettrøyk maskert av wunderbaum, stoffseter og gammel forgassermotor. Det er det første som slår meg når jeg tenker på ungdomstiden min.

Opp og ned gata i Notodden, sladding på det da nybygde Eikersenteret og børning på gamle Shellen i Vestfossen.

Det var livet!

Somrene bodde jeg i Bø. Det var lange kvelder i gata, bading ved hengebrua og klining baki gamle Volvoer med revehale.

Vi var rakrygget ungdom med bein i nesa, som nektet å gi oss. Det var oss mot røkla. Et ungdomsopprør mot sossen, foreldre, kommuner og naboer.

Fortsatt opplever jeg stygge blikk på butikken.

Eldre som står midt i gata med hendene foldet bak ryggen og prater om de hersens ungdommene, råkjørerne og bråket. De nekter å flytte seg. Selv om lyden på spilleren er skrudd ned og jeg kjører i 20 i 30-sona, forsøker de å myse stygt gjennom de sotede rutene mine og veiver med armene mens de skriker at jeg kjører for fort.

Det er et stigma rundt rånekulturen som jeg vil oppheve.

Hittil har jeg aldri tenkt at denne delen av livet mitt er så veldig spesiell, at jeg elsker å mekke og kjøre bil. Men så kom «Rådebank». TV-serien til NRK om en gjeng rånere fra Bø som alle ville ha en bit av.

Og nok en gang ble bygdas kamp et tema.

Se Rådebank i NRK TV:

Jeg er fortsatt broren din lissom.

Media elsker det. De får ikke nok av debatten om rånerne.

Rånekulturen har alltid skapt gnisninger, men den kommer aldri til å forsvinne.

Det er ikke sånn at vi ikke har blitt hørt før, men etter TV-suksessen opplever jeg at flere er interessert. Folk ser på rånekulturen med et noe mildere syn.

Men vi trenger en satsing. Vi trenger en grasrot. Et samarbeid med politi, kommune og lokale bedrifter.

Rånekulturen har alltid skapt gnisninger, men den kommer aldri til å forsvinne.

La oss ende kampen og samle oss som et lokalsamfunn. Vi står best sammen, og vi er ikke tjent med en oss mot dem mentalitet.

Vi har ropt høyt i gatene om idretten som får enorm støtte fra stat og kommune, men hvor er håndsutrekkingen til rånerne? Til den bilinteresserte ungdommen?

Lilly Lundberg

Lilly Lundberget i Rånerbabes har etablert seg med mann og barn, men håper den bilinteresserte ungdommen får bedre kår enn det hun selv har hatt som råner.

Foto: privat

Rånerne har vært en viktig del av bygdekulturen i mange år og kommer til å være det. Fortjener ikke også disse ungdommene støtte og tilrettelegging selv om politikerne heller skulle ønske at de drev med korps og fotball?

Rånerne gjør mer enn å legge igjen dekk på asfalten.

Brenner det et sted får en råner det ofte med seg. Nødetaten blir varslet og ofte samler miljøet seg rundt dem som har blitt rammet og tilbyr hjelp.

Jeg har reddet livet på ei 15 år gammel jente som var rusa og lå dumpet i veikanten. Hun lå der i kort kjole og kunne ha fryst i hjel hadde ikke jeg vært ute og kjørt den natta.

Vi må satse på rånerne!

Jeg vil ikke frem til at vi er helter, men observante varme mennesker som er rundt omkring og får med oss det som skjer.

Med et samarbeid mellom ungdommen og kommunen vil det kunne være mulig å regulere natteferdsel, forsøpling, støy og uønsket adferd i større grad.

Bilmiljøet i Norge rommer mange personer med enorme ressurser. På frivillighetsbasis kan samarbeid med kommunen gi positive ringvirkninger blant annet til trafikksikkerhet.

Fortsatt opplever jeg stygge blikk på butikken.

Vi får et tilbud til unge som ikke er interessert i sport, og et tilbud som kan holde unge vekk fra rusmiljøet.

Det er forståelig at det innebærer en viss risiko med å budsjettere penger til et slikt prosjekt, men den sosiale avkastningen vil være stor. Vi må tørre å satse på disse ressursene og menneskene bak.

Vi må satse på rånerne!

Ved flere anledninger har jeg sendt mailer og søknader til kommuner med spørsmål om samarbeid, en samtale eller tildeling av en egen plass, uten hell.

Det var oss mot røkla.

Akkurat nå er stengning av Storgata i Notodden et reelt tema.

Dette skaper selvfølgelig debatt. En debatt jeg opplever at politikerne ikke ønsker å ta med ungdommen og lokale butikker som blir ramma.

Skjærtorsdag blir det derfor en rullende demonstrasjon gjennom Notodden sentrum. Dette har ingenting med rånertreffet i Bø å gjøre. Det er en uting at folk fra andre deler i landet samles i Bø for å feste under en pandemi.

Lilly Lundberg pusser bil

Bilen kan ikke få godt nok stell.

Foto: privat

Jeg kjører ofte igjennom brosteinsgata i Notodden. Det er et trist syn. Lokaler står tomme på rad og rekke. Livet som en gang fantes i gata er borte.

De lokale forretningene sliter. Det er verken gående eller kjørende lenger. Det må da være bra at unge er i sentrum og kan bidra til liv i et døende Notodden?

Det var lange kvelder i gata og klining baki gamle Volvoer med revehale.

Jeg blir lei meg av å tenke på at politikere heller vil ha et dødt sentrum, enn et samarbeid med unge. Tenk hvis vi kunne fått en felles kulturforståelse og et samfunn der alle får bidra positivt.

Det er et stigma rundt rånekulturen og bilinteressert ungdom som jeg vil oppheve.

Vi er ikke bare en gjeng med tullinger som sitter bak rattet på disse bilene. Vi er samfunnsnyttige borgere, mødre, fedre, politikere og unge lovende mennesker som ikke fortjener å bli sett ned på eller satt i bås på grunn av interessene våre.

Jeg kjører ofte igjennom brosteinsgata i Notodden. Det er et trist syn.

Hvorfor presse oss ut av sentrum ved å fatte tiltak som har en negativ virkning på sentrumslivet? Vi snakker høyt om den sosiale dugnaden, så hvorfor ikke slå et slag for nettopp en dugnad for at kommunen og rånerne kan samarbeide til det beste for alle.

Vi kan ikke fortsette å stange hodet i veggen og håpe på et annerledes resultat uten å sette oss ned sammen.

Det har vi ikke kommet noen vei med i 30 år, og vi kommer ingen vei med det de neste 30 årene heller.

Ja til kultur av alle slag!