La oss ikke bli historieløse

Vaksinepass er ikke noe nytt. Da jeg som 11-åring sommeren 1966 dro til USA, måtte jeg vaksineres mot kopper og medbringe vaksinepass fra WHO for å slippe inn i landet. Da hadde USA lenge krevd slike vaksinepass for alle innreisende – og det virket. Dette er beskrevet i et av de siste nummer av TIME.

Da kopper ble erklært utryddet i 1980 hadde det ikke vært utbrudd i USA siden 1950-tallet. Det kreves i dag vaksinepass mot gul feber for innreise til flere land.

Massevaksinasjon er heller ikke noe nytt. På 1950-tallet hadde vi en stor polioepidemi i Europa, og det ble iverksatt massevaksinasjon, spesielt blant barn – også i Norge.

Poliomyelitt gir varige lammelser, ofte i ben og armer, men det var spesielt brystmusklene som gjør at vi puster man bekymret seg for. Det eneste man hadde å hjelpe seg med på den tiden var såkalte «jernlunger». Det var jernkister med varierende undertrykk som hjalp brystkassen til å bevege seg.

Vaksinering mot polio ble iverksatt lenge før man fikk undersøkt mulige langtidsbivirkninger.

Vi må ikke bli historieløse. Massevaksinasjon, vaksinepass og sertifikat vil høyst sannsynlig være effektive tiltak også for å bekjempe COVID-19 pandemien de kommende månedene.

Selv om noen kan oppleve dette som inngripende, opplever jeg skrivebords-filosofi og jus omkring vaksinetiltak som teoretisk flisespikkeri satt opp mot trusselen fra denne pandemien. Villedende konspirasjonsteori florerer dessverre også i sosiale medier og gjør mange usikre.

Det var skepsis rundt vaksiner også før. Det var to kjente utbrudd av polio blant ikke-vaksinerte religiøse grupper i Nederland på slutten av 1970 tallet og i 1992-93.

Det var på begynnelsen av 1900-tallet stor skepsis til koppevaksinen i USA. Fortsatt, i 2021, hevder enkelte konservative kristne i USA at president Biden ved å vaksinere amerikanere påfører dem «Dyrets merke», som det står om i Johannes Åpenbaring i Bibelen.

Det beste tiltak mot epidemier uten kjent behandling har alltid vært karantene, som kommer av venetiansk/italiensk quarantena (40 dager). På Odderøya utenfor Kristiansand lå fra 1804 en karantenestasjon, der skip fra den store verden med kolera, pest og annen epidemi måtte søke havn og mannskapet ligge i karantene.

Det var streng bevoktning, som på et fangefort, for at ingen skulle unnslippe på dette tidligere tiders «karantenehotell».

Senvirkninger etter epidemier har vi også hatt tidligere. Da jeg var kommunelege i Troms på 1980-tallet husker jeg poliopasienter med økt trøttbarhet og konsentrasjonsvansker. Dette ble på 70-tallet først oppfattet som kun psykologiske senskader, men man fant etter hvert ut at det høyst sannsynlig skyldtes for lite oksygentilførsel over tid. Restlammelser gjorde pustingen utilstrekkelig, spesielt under søvn.

Den utilstrekkelige oksygentilførselen på grunn av langvarige lungeskader etter COVID-19 kan vel også tenkes som en mulig mekanisme ved «long COVID» med liknende plager.

Massehåndvask er heller ikke nytt. Min mor var ung sykepleier i Fredrikstad under polioepidemien tidlig på 1950 tallet. De pesende jernlungene og unge pasienter som døde av polio gjorde varig inntrykk.

Hennes lille sønn ble stadig mast på om å vaske hendene.

Jeg forstår henne bedre i dag.

LES OGSÅ: