Det er snart 32 år siden Norge fikk sin første virkelig store internasjonale popsuksess da a-ha gikk til topps på verdens hitlister med «Take On Me» – en suksess generert fra utenlandske selskaper. Mye har skjedd siden den gang med norsk musikk, norsk musikkbransje, og ikke minst med måten vi konsumerer musikk på.
Tiden er forbi da norske låtskrivere og artister var nødt til å reise utenlands for å finne musikkforlag og plateselskap som kunne hjelpe dem til å oppnå internasjonal suksess. Allikevel fortsetter mange nettopp å gjøre dette.
Trenger inntekter for å utvikles
Gjennom å inngå avtaler med utenlandske aktører overdrar norske låtskrivere og artister deler av rettighetene sine, slik at mye av inntektsstrømmen aldri kommer tilbake til Norge og norsk bransje.
Dette undergraver den vekstmuligheten vi nå ser i vår hjemlige norske musikkindustri. Det er synd, for vi er helt avhengig av økede eksportinntekter i årene som kommer for å utvikle bransjen videre.
Kygo, Alan Walker, Aurora, Sigrid, Matoma, Dagny, Seeb, Cashmere Cat og Astrid S er bare noen av de mange talentfulle norske låtskriverne og artistene som har valgt å legge alle eller deler av rettighetsavtalene sine i andre land enn Norge.
Når pengene ikke kommer til Norge, bidrar dette til å bygge internasjonal musikkbransje, ikke den norske. I tillegg uteblir arbeidsplasser og skattekroner for den norske statskassen.
Artister trenger økonomisk pusterom
Det er flere årsaker til at unge låtskrivere og artister velger å inngå avtaler utenfor Norge, men hovedårsaken vi oftest opplever skyldes finansiering.
I konkurranse med internasjonale musikkforlag og plateselskap om kontrakter, er ofte de norske aktørene underfinansiert. Ved inngåelse av internasjonale avtaler med attraktive talenter, er det normalt å utbetale forskudd til disse på fremtidig inntekter. Dette skal gi låtskrivere og artister økonomisk pusterom til å utvikle karrieren sin før inntekter er generert.
Forskuddene kan ligge på noen hundre tusen til flere millioner kroner for de aller største talentene med internasjonalt potensial. Her må norske selskaper kunne delta i budgivning med internasjonale konkurrenter. Det er det ikke mange som kan i dag.
Hvor er bankene?
Forskuddsavtaler er bare en liten del av utfordringen. De virkelig store investeringene ligger på produktutvikling og markedsføring. Til sammen blir dette betydelige kostnader for norske aktører.
Skal vi være med å sikre at de norske musikkrettighetene blir liggende i Norge, må vi derfor få på plass låneordninger og annen finansiering som gjør at næringen reelt kan konkurrere. Det kan eksempelvis skje gjennom en kombinasjon av private og offentlige midler hvor flere aktører går sammen.
Lån og forskuddsutbetalinger på selskapenes fremtidige inntekter kan være med på å gi disse muligheter de i dag ikke har. I motsetning til store markeder har vi i Norge ikke hatt kultur for at banker bidrar til finansiering av musikkbransjen og investeringer i kreative næringer. Da er det jo heller ikke så lett å utvikle dette til å bli del av «den nye oljen».
Heldigvis finnes det penger i musikklivet, eksempelvis hos vederlagsorganisasjoner som TONO og bransjens interesseforeninger, som kanskje kunne være med å dra dette i gang.
Tilfellet Nederland
I 2008 skjedde noe interessant i Nederland. Da bestemte et av verdens største pensjonsfond, det nederlandske pensjonsfondet for statsansatte, Stichting Pensioenfonds ABP, at de skulle etablere selskapet Imagem Music Group.
De har på under ti år bygget seg opp til å bli en betydelig aktør i den internasjonale musikkbransjen ved å investere i både nederlandske og internasjonale musikkforlagsrettigheter. Som nordmann og medeier i et enda større pensjonsfond trenger jeg ikke mye fantasi for å se mulighetene som kunne åpnes om noen hadde lignende uredde tanker her hjemme.
Nye finansieringsordninger bør være basert på prosjektenes og selskapenes mulighet for å tjene penger. Jeg snakker med andre ord ikke om kulturstøtte, men om forutsigbar næringsrettet finansiering tilpasset aktørene i bransjens to viktigste rettighetsområder:
Musikkforlagene som håndterer låtskriverne og låtene, og plateselskapene som håndterer artistene og innspillingene. Det vil på sikt ikke bare styrke næringen direkte, men også våre hjemlige vederlagsorganisasjoner TONO og Gramo.
Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook
Må avlive gamle myter
Det er ikke bare finansiering som står i veien. Gamle myter om norsk musikkbransje lever dessverre fortsatt videre, og da særlig den om at vi ikke kan skape internasjonale suksesser fra Norge.
«Vi har ikke selskapene og kompetansen som kreves» hører jeg stadig. Det er positivt feil. Det er ikke bare låtskrivere og artister som har holdt slike myter i hevd, men også bransjen selv. Her har vi vært altfor lite flinke til å fremsnakke oss selv.
Norsk musikkbransje har gått en bratt læringskurve med både fiaskoer og suksesser siden 1985. Den har utviklet seg og blitt profesjonalisert på flere forretningsområder, blant annet hos musikkforlagene.
Norge er, sammen med våre skandinaviske naboer, fremst i verden med kompetanse på musikkbransjens nye økonomi: streaming. Streaming er for lengst godt etablert og dominerer musikkforbruket i Norge, men har fortsatt bare så vidt begynt å vokse i resten av verden. På få år har vi bygd oss opp som eksperter på dette området. Eksempelvis internasjonale suksesser som Kygo og Alan Walker kan nettopp takke streamingmarkedet for deres raske spredning og internasjonale suksess.
Dessverre er ingen av dem under kontrakt med norske forlag eller plateselskap. Det samme gjelder mange andre norske suksesser utenlands. Det er ingen grunn til at norske låtskrivere og artister ikke kan inngå avtaler og legge sine rettigheter her.
Kunnskap finnes det mye av, og den blir bare bedre jo flere internasjonale prosjekter vi jobber med. Nå kommer streaming for fullt i resten av verden og da har vi et stort fortrinn. De største musikktjenestene har så langt bare 80–90 millioner abonnenter på verdensbasis, så potensialet i våre snart 7,5 milliarder jordboere er enormt.
