Jeg er Kristin, snart 28 og bosatt i en av yndlingsbyene mine. Her lever jeg slik det føles best og mest ansvarlig, engasjerer meg i mye, og deler hverdagen med bikkjer og folk jeg er veldig glad i.
For tida konsentrerer jeg meg om ny jobb som jeg begynte i høst, og er på full fart inn i det berømmelige voksenlivet.
Mange faller utenfor
Trass skrekkblanding, er dette livet noe jeg virkelig fryder meg over. Det er ingen selvfølge for noen, og for meg er det å ha fått fast inntekt allerede et drøyt år etter endt utdanning, særlig verdifullt. Og uventa.
Fordi jeg er synshemma, har jeg lenge visst at jeg tilhører en gruppe der cirka en tredjedel i yrkesaktiv alder har jobb. Jeg hørte nettopp om en undersøkelse som fant at kun én av ti arbeidsgivere som ble spurt, ville innkalt en blind person med førerhund til intervju. Ikke lovende.
Veldig mange jeg vet om har lagt ned år med jobbsøkeinnsats uten gjennomslag. Historiene varierer, men resultatet er at samfunnet går glipp av tiltrengt arbeidskapasitet. Individet går glipp av å bidra i arbeidslivet, med alt det innebærer sosialt, økonomisk og identitetsmessig.
Krevende å nå fram
Hva hjelper det å slå i bordet med bachelor- eller mastergrad hvis arbeidsgiveren tror du ikke kan sende mail, fylle ut skjema eller komme til eksterne møter? Heldigvis kjøres det arbeidsgiverretta holdningskampanjer og initiativer fra flere hold for å vise at nedsatt funksjonsevne ikke nødvendigvis betyr nedsatt arbeidsevne, og at mange vil og kan arbeide på hel- eller deltid. Bra!
Med dét sagt: Det trengs mer enn en fordomsfri arbeidsgiver for å gjøre arbeidslivet tilgjengelig for alle. Hva skal til for å lykkes?
I mitt tilfelle har både egeninnsats, nettverket mitt, mange bra folk i det offentlige støtteapparatet, mye flaks og god timing, leda frem til det aktive, selvstendige og til og med arbeidsmessig likestilte livet jeg lever nå. Jeg er knalltakknemlig for at jeg tilfeldigvis bor i et land med så gode ordninger. Samtidig ser jeg at det bare skulle mangle, gitt midlene vi har.
Jeg har fått støtte fra Nav til å studere, for å kompensere for forsinkelser knyttet til synshemming eller manglende tilrettelegging. Nav har også gitt støtte til mye av bistanden jeg har trengt for å gjennomføre studier og praksis.
Nå når jeg er i fast jobb, lønner Nav assistenter for å bistå meg når det trengs. Jeg har også en del personlig assistanse (BPA) på fritida. Den blir da et kommunalt ansvar. BPA er totalt avgjørende for at jeg makter å jobbe 8 timer om dagen.
Enklere å velge trygd enn arbeid
Både systemet og jeg er fornøyde nå, løsningene funker virkelig. Jeg har avgjort vært heldig med en særdeles bevisst og åpen arbeidsgiver, men jeg har også møtt saksbehandlere som lytter og finner gode tiltak.
Jeg hører imidlertid stadig om folk som ikke er like heldige, og har flere ganger blitt fortalt om motiverte, dyktige personer som har fått ganske direkte signaler om at det enkleste for alle parter ville være om vedkommende søkte uføretrygd først som sist, så man slapp endeløs jobbsøking og utfordrende tilretteleggingsarbeid.
Hvis ansatte i Nav, som er til for å sørge for arbeid, aktivitet og velferd til alle, kan opptre så diskriminerende og uvitende overfor borgere, er det megaalvorlig. Jeg kan forstå at noen arbeidsgivere mangler kunnskap om funksjonshemmedes muligheter på arbeidsmarkedet, men om kunnskapen mangler hos Nav, må iallfall nysgjerrighet og innsatsvilje finnes.
Heldigvis møter ikke de fleste av oss så resolutte barrierer. Det myldrer likevel av hindre i systemet som må omgås. Jeg kjenner folk som blir sittende hjemme i ukevis hvert semester, i påvente av legeerklæring som bekrefter at de fortsatt, som alltid, har samme behov for transport mellom hjem og arbeid. At mulighetene for assistanse i arbeidet ikke gjelder arbeidspraksis, fratar også mange muligheten til å vise både seg selv og praksisplassen hva de reelt kan klare.
Man kan få inntrykk av at utfordringene er større enn de er. Jobbtilbudet uteblir.
Praktisk støtte er avgjørende
Tilgang til BPA er avgjørende for manges jobbmuligheter, og her ligger makta som sagt hos kommunen. BPA gir styring over hva som skal gjøres når, hvor og hvordan. Å få utført praktisk bistand uten BPA, betyr ofte at mange ulike mennesker kommer innom hjemmet og tilbyr bistand til avgrensede oppgaver, på tidspunkt som passer med turnusen.
Når man daglig anstrenger seg for å tilpasse seg bistanden, blir det lite tid og rom til studier eller arbeid. Derfor foretrekker svært mange BPA, men det er ikke alltid lett å få ordninga innvilga, eller å få nok timer. For meg tok det tre år her jeg bor nå, og ett år der jeg bodde før.
Mens jeg venta gikk hele livet på sparebluss. Det innvirka på både helse og studieprogresjon, og førte til at Nav måtte utbetale penger for to ekstra år før jeg var ferdig utdanna.
Det ble en kostbar omvei for både samfunnet og meg. Jeg har aldri vært så nær ved å miste både arbeidsevne og motivasjon som da.
Lett å gi opp
Selv om denne tida for meg er historie, vet jeg at mange mennesker fortsatt avskjæres fra utdanning, arbeid og et aktivt liv, grunnet manglende praktisk bistand. Kommunen har nok andre budsjetter, måltall og mandat enn Nav, men at samfunnet som helhet har råd til å unnvære all denne kapasiteten og alle disse ressursene, er meg likevel en gåte.
Av og til kreves både bevissthet og målrettethet for å unngå å fanges i de gode systemene. Men vi er forskjellige; ikke alle er så bevisste og målretta. Tilgang på hjelp fra det offentlige til å realisere sitt potensial, bør være lik for alle, ikke avhengig av personlighet og flaks. Der et rigid regelverk står i veien for gode løsninger, må det være rom for fagskjønn.
Når vi har et system som gjennomgående tar alle midler i bruk for at folk skal bidra med ressursene nettopp de har, når ingen motivasjon verken hos arbeidsgiver eller arbeidstaker fordamper i byråkrati, skjemaer og skepsis – da er vi på vei et sted jeg liker.
Se og hør mer: P3-dokumentaren «Usett»
