La oss danse nå

I 1983 fylte jeg 11 år og ble David Bowie-fan.

Jeg gikk i 6. klasse på Madlavoll skole utenfor Stavanger og på toppen av VG-lista lå den skamtøffe låten ”Let´s dance”. Den konkurrerte med ”Främling” av Carola og Bonnie Tylers ”Total eclipse of the heart”. Det var knallgode singler, men ”Let´s dance” grep meg hardere.

Det var akkurat som om musikken flytta inn i kroppen.

Låten var skummelt tiltrekkende med sitt graviterende groove, den funky gitaren, saksofonene, og Bowies sexy vokal. Den luktet voksenverden, den luktet hemmelig: ”Tremble like a flower!”

”Let´s dance” ble den første 7-tommeren jeg kjøpte og starten på mitt liv som platesamler. Det er fint å tenke på i dag, at mannen jeg ble fan av var en enigmatisk kunstner som allerede den gang hadde forandret seg – og musikkhistorien – en mengde ganger. Det ante ikke lille Tore noe som helst om, han syntes bare dette var dritkul musikk og håpte at alle jentene på trinnet kom til å ta på seg ”red shoes and dance the blues” så fort som mulig.

På fredag fylte Bowie 69 år og slapp sitt 25. album, Blackstar. Jeg kjente samme yre følelsen i kroppen som i 1983, den gang jeg tok bussen inn til byen for å kjøpe ”Let´s dance”. På lørdag dro jeg til Platekompaniet for å skaffe meg den nye plata, og for første gang på 25 år fikk jeg høre at en vinyl var utsolgt. Sist gang jeg opplevde det var da jeg skulle ha Out of Time av R.E.M.

Han bak disken rista på hodet og sa:

”Sorry. Vi har rett og slett ikke flere igjen. Alt føyk ut på noen få timer. Alle vil ha Bowie.”

To dager seinere var Bowie død. Han ble 69 år. Vi våknet til nyheten mandag morgen og det kjentes som om Sjefen Sjøl hadde gått bort. Han var liksom Gandalf, ikke sant? En slags popmusikkens yppersteprest, mystisk og likevel nær, et enigma, men likevel som en slags bestefar.

Hvis jeg skal nevne den første følelsen som slår meg i møte med David Robert Jones, multiinstrumentalisten fra London som ble født i 1947, så er det beundring. Det er bare å legge seg paddeflat. Du kan sette pekefingeren på hvilket som helst punkt i karrieren hans og finne noe vesentlig å snakke om.

Bowies laveste nivå er latterlig høyt. Han inntok tidlig en eklektisk oppfinnerposisjon og han insisterte på populærmusikk som både et kommersielt felt og et intellektuelt felt. Han behandlet det som en kunstgren på linje med de klassiske disiplinene.

Nysgjerrigheten var fullt integrert i personligheten hans, og jeg tror det er derfor innovasjonsmanien fungerte. Ofte kan banebrytende avantgarde virke noe irriterende og vanskelig å trenge gjennom, fordi den kommuniserer dårlig. Dette inntreffer sjelden hos Bowie. Han eksperimenterte fordi nysgjerrigheten var organisk – og er ikke nysgjerrighet noe av det mest sympatiske som finnes?

”I´m still getting educated,” sang han i åpningskuttet på Lodger fra 1979, et mantra han fulgte til det siste, noe som er tydelig på den vakre plata jeg måtte streame i helgen fordi den var utsolgt på Platekompaniet, Blackstar.

Bowie vokste opp med store entertainere som Little Richard og Elvis Presley, og han klarte å bli en selv, på helt egne premisser.

Han var en kommuniserende innovatør. En mann med sans for hits. En mann med sans for bred kommunikasjon, en som trodde at kunst og kommers var to sider av samme sak.

Han var Shakespeare, ikke sant?

Vi hyller ham nå og sjelden har det virket mer fortjent. Men det kan være greit å minne om at Bowie har blitt avskrevet en rekke ganger. Det har vært ups og det har vært downs. Nevnte Lodger fikk lunken mottagelse da den kom ut. Kritikerne foretrakk tidlig syttitalls-Bowie eller Low og Heroes. I dag virker det uforståelig. Lodger var en triumf, et politisk og personlig album, skrevet den gang Sovjetunionen invaderte Afghanistan, midt i Khomeinis iranske revolusjon, samtidig som Thatcher-æraen ble innledet i UK.

Albumet var en rapport fra disse rammene og ”this criminal world”, som Bowie sang om på ”Fantastic Voyage”. Dette fortsatte han å synge om, helt til det siste, det fortapte mennesket i vår grufulle verden. Undersøkende, politisk, personlig, nysgjerrig; fundamentalt uklassifiserbar.

Vi må si noe om stemmen. Alle som elsker Bowie har lært seg å elske forandringsgleden. Men midt i den kåte nysgjerrigheten – som ofte tar oss til steder vi ikke hadde planer om å reise – er det ett stabilt felt, og det er Bowies vokal. Jeg kjenner knapt noen annen vokalist med et så rikt register, ei heller så idiosynkratisk. Denne stemmen med alt fra det outrert teatralske til det nakent humane. Harmonier som nesten brister. Den intense vibratoen. Den ekstreme tilstedeværelsen.

Bowie var på besøk på denne jorden. Han var innom i 69 år. Han var tungt preget av rastløshet, ”the need to move on”, som han sang om på Lodger. Han reiste, han tok inn et sted for noen dager, han så seg rundt, han forelsket seg, han ble avskrekket, han rapporterte, han satte spor, han gikk bort.

Du vet det vil skape savn, for denne vandreren var så blendende til stede med sin flakkende intelligens. Ingen lignet på ham, selv om veldig mange prøvde, og det var slett ikke rart, så inspirerende som han var.

Platekompaniet sier de skal få inn flere eksemplar av det nye albumet.

”A solitary candle,” synger han på Blackstar. Det var det han var.

La oss danse nå. Det ville han ha likt.