NRK Meny
Kronikk

La Fjordman skrive bok

Ved å gi støtte til Peder «Fjordman» Jensen, har Fritt Ord gjort seg fortjent til større beundring.

Fjordmann tigger penger

Fjordman, alias Peder Nøstevold Jensen, har tidligere bedt om donasjoner fra sine lesere. Nå er han tildelt 75.000 kroner fra Fritt Ord som støtte til et bokprosjekt. Bra, mener fjorårets vinner av Fritt Ords pris.

Foto: Skjermdump

«Hadde jeg hatt en Fritt Ord pris ville jeg levert den tilbake på dagen, og etter dette ville jeg ikke ha tatt i den om den så ble kastet etter meg!»

Slik avslutter Yousef Assidiq sitt følelsesladede innlegg i Aftenposten dagen etter at nyheten om Fritt Ords prosjektstøtte til Fjordman, Peder Nøstvold Jensen, ble kjent. I kommentarfeltet utdyper han: «Det var… et hint til de som allerede har fått den».

Årets prisvinner, sosialmedisineren Per Fugelli, uttalte i VG at han fikk en liten hjernerystelse da han hørte nyheten: «Det er så mye farlig gift der ute i folkesjelen, at det ikke er nødvendig å gi økonomisk støtte til den typen hatmeldinger.»

Jeg vil begrunne hvorfor jeg ikke finner noe betenkelig ved Fjordman-tildelingen, men heller mener at Fritt Ord med den har gjort seg fortjent til større beundring.

Sara Azmeh Rasmussen, skribent

AUF-lederen, Eskil Pedersen karakteriserer Fritt Ords valg som forkastelig: «I tillegg til at nettet oversvømmes av rasisme, ekstremisme og hat mot minoriteter, velger Fritt Ord å betale denne personen for å utgi bok».

Og på NRK Ytring har Stortingsrepresentant for SV, Snorre Valen, mer enn antydet at Fritt Ord med denne bokstøtten bidrar til en mer hatefull og dogmatisk samfunnsdebatt.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Fritt Ord gjør seg fortjent til beundring

Jeg stopper her, selv om listen med kritikere er lang. Og før jeg svarer dem, la meg like godt minne om at jeg var fjorårets Fritt Ord-prisvinner og opplyse om at jeg har mottatt pengestøtte til et nytt bokprosjekt. Så kan de som vil ha en snarvei vekk fra det ubehagelige ved å måtte tåle intellektuell motstand stoppe lesingen nå. Til dere andre: Jeg vil begrunne hvorfor jeg ikke finner noe betenkelig ved Fjordman-tildelingen, men heller mener at Fritt Ord med den har gjort seg fortjent til større beundring.

Styreleder Georg Fredrik Rieber-Mohn har vært åpen om at avgjørelsen var vanskelig. Fritt Ord-styret ble konfrontert med liberalismens dilemma da det mottok en søknad fra en av den kontra-jihadistiske bevegelsens fremste ideologer, som også var hovedinspirator for terroristen Anders Behring Breivik.

Hva gjør de liberale når rettigheter og friheter blir brukt av krefter som ønsker å tilintetgjøre det liberale systemet?

Bare støtte «gode krefter»?

At saken vil bidra til å definere Fritt Ord som kulturinstitusjon bidro trolig også til de lange diskusjonene. Skulle man begrense institusjonens samfunnsoppdrag til å støtte «gode krefter» slik disse til enhver tid blir definert av majoriteten, eller burde en stiftelse som dyrker det frie ord legge til rette for at avvikende meninger og uenighet blir behandlet i åpent lende? Svaret fra Fritt Ord ble både modig og klokt.

En museumsperson, også ideologisk

Peder Nøstvold Jensens meninger framstår som høyre-ekstrem og anti-demokratisk nasjonalisme. Han omtaler seg selv som «museumsperson». Journalist Simen Sætre, som har skrevet et bokportrett av ham, forteller at Jensen alltid besøker museer når han reiser til nye steder.

Jeg synes «museumsperson» er en treffende beskrivelse av Jensen også i ideologisk forstand. Fortiden er bevaringsverdig, ren, fascinerende og omgitt av høytidelig stillhet.

Sara Azmeh Rasmussen, skribent

Jeg synes «museumsperson» er en treffende beskrivelse av Jensen også i ideologisk forstand. Fortiden er bevaringsverdig, ren, fascinerende og omgitt av høytidelig stillhet. Det er i fortiden man finner den «sanne» nasjonale sjelen.

Siden muslimer først bosatte seg på det europeiske kontinentet i moderne tid, hører de ikke til i «museet» Europa, som Jensen har kjempet for å etablere. I likhet med Breivik vil han ha et Europa renset for muslimer, mørkhudede og moderne ideer. I likhet med Breivik vil han bevare Europa slik det en gang var.

Begge advarer mot kontinentets undergang hvis ikke et rensings- og konserveringsprosjekt blir gjennomført i nær fremtid. Likevel har Jensen stadig distansert seg fra Breivik. Bokprosjektet, som han nå er fullt i gang med, blir trolig enda et forsøk på å skape distanse til terroristen og hans massakre.

Trenger vi å lese det? Ja. Det mener jeg av to grunner.

La ham utfordre oss

Fjordman blir gjerne beskrevet som fascist. Fascismen er ikke en systematisk, logisk utformet samfunnsteori som tåler rasjonell granskning, men består av utvalgte fragmenter fra fortiden, estetisert vold, forakt for svakhet og forherligelse av nasjonen. Individet er en uendelig ubetydelig del av samfunnsorganismen, og vold er en integrert del av den politiske atferden i et system som avviser forskjellighet.

Kritikere av Fritt Ords har hevdet at Jensen ytrer seg fritt på nettet og i aviser, og at hans ytringsfrihet dermed er ivaretatt. Nei, sier jeg, ikke så lenge han nektes adgang til arenaer som er åpne for hans ideologiske motstandere.

Sara Azmeh Rasmussen, skribent

Dette er fascismen i et nøtteskall. Så la Jensen få sjansen til å bevise at vi som knytter ham til denne ideologien tar feil, og at hans tenkning er noe annet enn et sammensurium av umodne betraktninger som maner til hat og vold. La Jensen utfordre oss gjennom en sammenhengende, systematisk og helhetlig argumentasjon, noe man jo må forvente når han velger bokformatet. Hvorfor skal han ikke få lov til det?

Det vil ikke være behagelig

Som samfunn kan vi ikke svare på den nye antidemokratiske utfordringen uten å lære motstanderen å kjenne best mulig. Det er ikke tilstrekkelig å lese historiske beskrivelser av fascismen og andre ytterliggående høyreorienterte bevegelser. Det er lett å være enig om fellestrekkene i alle avhumaniserende ideologier, men det som er interessant er ikke de store linjene. Det er særpregene og de små forskjellene og detaljene som krever vår oppmerksomhet. Derfor ønsker jeg boken til en moderne norsk islamofob velkommen, uten at jeg på noen måte tror at lesingen vil være behagelig.

Kritikere av Fritt Ords har hevdet at Jensen ytrer seg fritt på nettet og i aviser, og at hans ytringsfrihet dermed er ivaretatt. Nei, sier jeg, ikke så lenge han nektes adgang til arenaer som er åpne for hans ideologiske motstandere. Ikke så lenge han ikke får mulighet til å ytre sine meninger andre steder enn i bloggsfærens mørke og lite besøkte hjørner.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Seiglivede påstander

Redselen for å ta ansvar for mulige negative konsekvenser fører til at personer med ekstreme meninger blir stengt ute fra den allmenne offentligheten. De blir ikke invitert til å holde foredrag av de etablerte institusjonene. De står ikke på listen til Diskriminerings- og likestillingsombudet, eller til studentorganisasjoner for den saks skyld, når det arrangeres diskusjoner om innvandring, rasisme og islam i Norge og Europa.

Som samfunn kan vi ikke svare på den nye antidemokratiske utfordringen uten å lære motstanderen å kjenne best mulig.

Sara Azmeh Rasmussen, skribent

At man ikke kommer til ordet i det offentlige rom er blitt til et mantra som gjentas til det frustrerende kjedsommelige i nettsfæren. Det skrives igjen og igjen om den kompakte og konsensussøkende offentligheten, om de politisk korrektes klubb, om media som konspirerer for å skjule sannheten for folk flest. Når jeg leser kommentarer under nyhetssaker eller debattinnlegg, slår det meg hvor seiglivede slike påstander er.

Kloke ord og en klok avgjørelse

I nyttårstalen i 2012 pekte statsminister Jens Stoltenberg på behovet for ytringsansvar. Han sa blant annet følgende: «Internett på sitt verste er når totalitære forførere får snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet… Jeg oppfordrer alle til å bli gode digitale nabokjerringer».

Det var kloke ord fra Statsministeren. Minst like klokt var avgjørelsen i Fritt Ords styre om å hente nettrollet ut av sin hule, og gi oss andre muligheten til, og ansvaret for, å møte denne nye utfordringen på den offentlige arenaen.