I 1913 beskrev agronomiprofessoren Maximilien Ringelmann det som skulle få navnet «Ringelmann-effekten», nemlig at jo flere medlemmer en gruppe har, jo mindre innsats legger medlemmene i gruppas oppgaver. Dette demonstrerte han blant annet ved tautrekking, der den samlede kraften ett lag satte inn var mindre enn summen av enkeltpersonene som trakk hver for seg.
En konsekvens av Ringelmann-effekten er at det alltid er noen som melder seg ut, som lar de andre trekke og blir passive.
Disse kalles loffere. Jeg tror jeg er en av dem.
Nye og produktive?
Loffere blir til ved at samfunnet vårt, barnehager, skoler og arbeidsplasser er bygd på forestillingen om at vi lærer mest og presterer best sammen med andre. Så lenge ingen barn får sitte alene bakerst i klasserommet og drømme, vil alle gjenoppstå som nye, produktive og mest av alt: Utadvendte. Alle skal få «by på seg selv».
Jeg hater det uttrykket. Jeg vil ikke by på noe som helst.
På bakgrunn av dette var det kanskje ikke naturlig at jeg ble lærer, men det ble jeg.
Dermed ble jeg også del av myten om den magiske effekten gruppearbeid har i skolen, en arv etter L97. Å sette elever i grupper, enten for å løse en oppgave eller for å leke sammen, skal være den beste måten å hente frem de beste egenskapene i alle. Ved å bli en del av en gruppe blir de bråkete elevene nøytralisert og de forsiktige blir aktivisert.
Sprer bråkmakerne
Dette skal være en vinn-vinn-løsning. Den største vinneren er ofte læreren, som i noen euforiske øyeblikk nyter den lavmælte pludringen fra 28 barn som endelig får oppleve det salige i å ikke jobbe alene. Problemet er selvsagt at den som skal sortere mennesker inn i lykkelige små enheter har en del vikarierende, for ikke å si konkurrerende, motiver.
Hvis lærere skal være helt ærlige (og det hender at vi må) så må vi innrømme at gruppesammensetning aldri er tilfeldig eller betinget av den enkeltes beste.
Vi har laget et mentalt kart over personlighetene en gruppe elever består av: Flittig, lat, sjefete eller passiv. Så plasserer vi de flinke jentene mellom de urolige guttene og nevner aldri på foreldresamtaler at døtrene deres blir brukt som «buffer-jenter».
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Balansen
Vi sprer bråkmakerne utover klasserommet og sørger for at de ikke har øyekontakt med feil kamerat. Likevel: Noen ganger er feil kamerat helt riktig kamerat. Vi voksne kan ikke alltid velge våre kolleger, men vi ville i alle fall ikke bli motivert av å bli holdt unna den kollegaen vi trives med «fordi dere må bli kjent med andre også». Tvungen sosialisering og begeistring for å løse en oppgave går ikke hånd i hånd.
Uansett hvor mye vi vil og skal behandle elevene som individer, bruker vi dem som bestanddelene i et kjemisk stoff. For basisk? Tilsett syre. For surt? Tilsett en base. Slik mikser vi dem sammen i konstellasjoner til vi oppnår harmonien i klasserommet, der de fremmelige føler at de får skinne, der de urolige guttene stilner og de sjenerte jentene høres.
Usynlig, men sett
De elevene vi ser på som ressurser blir ikke satt i grupper for å optimere deres egen innsats, men for å regulere balansen mellom dem som er «selvgående» og dem som ikke er det. Med «selvgående» menes ofte de elevene som kjenner situasjonen, som er trygge og har sin egen personlige motivasjon for å innrette seg etter oppdraget. De kan motiveres av å få ros eller å få jobben med å tegne overskriften på veggavisen.
Men hva med dem som ikke ser gevinsten? Han som sitter under pulten trenger at læreren ser ham, og vil føle seg verdifull. Han vil bli sett – selv når det betyr at han får lov til å være litt usynlig.
LES OGSÅ: Ekstroverte ikke alltid utadvendte
LES OGSÅ: Bare ses, ikke høres?
Den dårligste metoden
Det ideelle er at elevene først får jobbe i gruppe og så alene. Da presterer de bedre enn elever som bare har jobbet alene. Men å sette alle i gruppe med én gang, i kombinasjoner som stort sett gjenspeiler lærerens ønske om å spre problemene og elevene med beskjedne sosiale evner tynt utover, er den absolutt dårligste metoden.
Hvorfor må i det hele tatt lofferen være med? Susan Cains bok «Quiet» om introverte og ekstroverte utløste i sommer en debatt om verdien av de introvertes arbeidsvaner og innsats. En høyst uvitenskapelig quiz på nettet avslørte hvor mange prosent introvert du var. Jeg svarte så ærlig jeg kunne og ble 95 prosent introvert. Det gikk opp for meg hvilken grupperolle jeg ble tildelt da jeg gikk på skolen.
Det er ikke slik at vi loffere ikke vil bidra eller prestere. Tvert imot. Mange, spesielt introverte, jobber raskere og bedre når de får jobbe alene, eller i alle fall alene først. Det kan hende du hadde blitt overrasket hvis jeg hadde havnet på tautrekningslaget ditt. Jeg trenger bare litt tid for meg selv først.
