Kronikk

La barna feire jul

Som barn måtte jeg nøye meg med å smugtitte på bestekameratens julefeiring over gata.

Noman Mubashir

Jula er og blir hermetisk lukket i Norge, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Isabel Strømø

Hvorfor feirer vi ikke jul, spurte jeg mamma og pappa. Jeg var sju år og fortvilet over at vi ikke var som alle de andre familiene i nabolaget.

Svaret var alltid det samme: Vi er muslimer og har våre egne høytider hvor vi spiser masse god mat, gir gaver til hverandre og er sammen med familien.

Som barn kjente jeg på et stort savn. Savnet etter å feire jul. Jeg ville være som alle de andre barna.

Jeg drømte om å kjøpe juletre, bytte ut karrikylling med pinnekjøtt og pynte pepperkakehus med Non Stop.

Godt gjemt bak gardinene i stuen vår, observerte jeg hva de spiste, drakk, sang og hadde på seg.

Hele desember handlet om én ting på skolen. Julen.

Klassekameratene mine snakket konstant om hvilke gaver de håpet skulle ligge under juletreet: slalåmutstyr, Star Wars-figurer, Levis-genser og walkman.

Jeg jattet med så godt jeg kunne, og skrøt av de store pengesummene jeg fikk av mamma og pappa i stedet for presanger.

Jeg løy.

Hvorfor kunne vi ikke være kristne, eller kanskje muslimer og kristne samtidig, tenkte jeg innimellom.

Jeg klandrer ikke foreldrene mine. De kom fra Pakistan til Norge tidlig på 70-tallet, og de var svært unge. Alt var nytt. De kom fra en helt annen kultur og verden.

De hadde jo ikke tenkt å bli her for alltid.

Som barn kjente jeg på et stort savn. Savnet etter å feire jul.

Selv om de mente at vi ikke kunne gå i kirken og synge kristne sanger, var de samtidig svært opptatt av at vi respekterte Jesus og kristne tradisjoner.

De gjorde så godt de kunne, og var muligens redde for at vi skulle bli fornorsket?

Likevel kjøpte vi alltid inn julebrus, gløgg, risengrynsgrøt, klementiner og dadler, og vi så på julefilmer gjennom hele høytiden. Jul i Skomakergata var favoritten. Men vi feiret ikke jul i norsk forstand. Ikke klaget jeg heller. Jeg var redd for å såre foreldrene mine.

Redningen ble å smugtitte på bestevennen min gjennom stuevinduet. Han bodde rett over gata, og vi hang sammen hver eneste dag. Men i jula ble han borte.

Huset ble hermetisk lukket.

Sammen med mor og far skulle han på juleshopping, vaske huset, pynte juletreet, bake sju slag og pynte pepperkakehuset. Hver eneste dag føltes som et år.

Godt gjemt bak gardinene i stuen vår, observerte jeg hva de spiste, drakk, sang og hadde på seg. Jeg kjenner jeg blir flau mens jeg skriver. Jeg forsøkte til og med å lese på leppene om de sang «Glade Jul»eller «Deilig er jorden». For jeg kunne sangene utenat. Alle sammen.

La Ali slippe å smugtitte på Henriks julefeiring gjennom kjøkkenvinduet.

Jula er og blir hellig og hermetisk lukket i Norge. Familien står i sentrum. Å invitere venner og ensomme naboer blir helt unaturlig for de fleste. Det er ikke vondt ment heller.

Jeg er ikke alene om å kjenne på følelsen av utenforskap i barndommen. Vi var mange med foreldre fra asiatiske land. Muslimer, hinduer, sikher og buddhister.

I dag har mange av oss tatt igjen det tapte. Vi feirer jul vi også. Vi pynter juletreet, tar selfie med nisselue og kjøper de fineste gavene til barna. For barna våre skal ikke føle seg utenfor i den fineste tiden av året. De skal få gode juleminner. Vi vil se dem smile og le.

Men ikke alle norske barn får feire jul i dag heller. Foreldrenes argumenter er ofte de samme: Julen er en kristen høytid, vi feirer id, diwali, hanukka, vaisakhi eller Buddhas fødselsdag. De kristne feirer jul. Vi er ikke kristne.

Meg bekjent er verken nissen, juletreet, grøten eller julekalenderen en kristen tradisjon. Rudolf er aldri nevnt i Bibelen. Vi feirer tross alt at Jesus ble født, og muslimer flest har stor respekt for Jesus.

Hva er så galt med å feire bursdagen til Jesus med pinnekjøtt, karamellpudding og et vakkert juletre?

Jeg drømte om å kjøpe juletre, bytte ut karrikylling med pinnekjøtt og pynte pepperkakehus.

Det skader vel ikke å besøke kirken heller? Tenk alt du kan lære og oppleve. Du trenger ikke å synge med, men alle kan ha godt av å høre på presten iblant. Målet må være å leve sammen i fredelig, religiøs sameksistens, og vise hverandre gjensidig respekt.

Å feire jul er ikke er trussel mot dine tradisjoner eller tro, så lenge du forklarer barna at vi kan delta i andre høytider samtidig som vi verdsetter våre egne.

For mange nordmenn er jula tross alt en kulturell feiring. Færre og færre går i kirken eller tror på Gud. Mange betegner seg selv som kulturelt kristne.

Folk flest trenger noe å glede seg til midt under den mørkeste tiden i året. Behovet for å lyse opp hverdagen er stort.

I mange afrikanske land jeg har besøkt spiser de kristne id-middag sammen med sine muslimske brødre og søstre, og muslimene gir gaver til sine kristne naboer under julehøytiden. De tar del i hverandres gleder.

La oss lære noe av denne afrikanske tradisjonen. Selv om vi går gjennom en vanskelig tid, er det desto viktigere å være ekstra rause med hverandre i år.

Inviter en barnefamilie fra Syria eller Afghanistan på utendørsfest i hagen eller bakgården, med julekaker og gløgg. Neste år kommer de garantert til å gjengjelde den flotte gesten under fastemåneden Ramadan, og invitere deg på id-middag.

La Ali slippe å smugtitte på Henriks julefeiring gjennom kjøkkenvinduet. Inviter ham heller hjem.

God jul!

  • Hør mer om Noman Mubashirs jul i «Vinter i P2», julaften kl. 9:03, og på podkast etter det.