NRK Meny
Kronikk

Kvotér så det spruter

Solveig Horne forteller hvor leit det er å bli kvotert inn i politikken. Historien hennes er et eneste, langt bevis på at kvotering er en god ide.

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) hadde nok kommet seg inn i politikken uten kvotering. Men det hadde tatt for lang tid, og vi har ingen tid å miste hvis målet er likestilling, skriver sjefen for Norges største bibliotek.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Kristin Skogen Lund kickstartet 2014 med å si at kvinner selv måtte ta grep for å få topplederstillingene. Facebooks Sheryl Sandberg var snakkisen noen uker senere med oppfordring til kvinner om å kreve sin plass ved beslutningsbordet.

Debattene i etterkant har vist rørende enighet om hvor viktig det er å få flere kvinner i inn i arbeidslivet, i lederstillinger og styreverv. Fredagens intervju i VG med likestillingsminister Solveig Horne (Frp) var en kraftig påminner om at vi kan være enige om målet men veien dit er et tornekratt.

Fra kvotering til kongens bord

Artikkelen forteller om Hornes entré i politikken via en kvote som krevde kvinneandel på 40 % i den kommunalpolitiske ledelsen. Hun deler negative følelser som tvil over å være god nok og opplevelsen av å ha sneket i køen. Disse følelsene «unner hun ingen» og konkluderer med at hun er imot kjønnskvotering.

Kvotering er et vennlig puff i riktig retning, men hjelpen er borte idet du går over dørstokken.

Kristin Danielsen, bibliotekssjef, Deichmanske

Jeg respekterer at det kan være tøft å bli kvotert inn i politikken. Men det betyr ikke at kjønnskvotering er feil. Noen åpnet en dør for deg, Horne. Og hvis noen åpner en dør er det irrelevant hvordan det skjedde. Det er hvordan du oppfører deg i rommet du kommer inn i som teller. Kvotering er et vennlig puff i riktig retning, men det er også alt. Hjelpen er borte idet du går over dørstokken. Da er du alene og kun din dyktighet avgjør om du får bli der inne.

Horne fikk bli. Historien fortsetter med at hun senere ble valgt inn i formannskapet, så i flere utvalg og i dag sitter hun ved kongens bord. En suksesshistorie, spør du meg. Det er merkelig at ministeren ikke ser sammenhengen mellom sin nåværende posisjon og mulighetene hun ble gitt i kommunepolitikken på 90-tallet. Ironisk nok er intervjuet med Horne et eneste, langt bevis på at kvotering har noe for seg.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Er det så krevende?

Politikk er å ville. Høy arbeidsdeltagelse blant kvinner i Norge har ikke kommet av seg selv. Tiltak iverksatt av ambisiøse politikere har gitt et mer likestilt arbeidsliv og konturene av et mer likestilt familieliv. Og det har vært smart. Det er for lengst noen som lest tallene på veggen og sett lønnsomheten i likestilling.

Ministeren vet selvsagt dette og ønsker «å få kvinnene til å bli selvforsørgende og få seg arbeid». En god intensjon, som krever nye politiske virkemidler. Men kjønnskvotering kommer altså ikke på tale – fordi det er for emosjonelt krevende?

Ingen er født best. Best er noe man blir ved å trene.

Kristin Danielsen, bibliotekssjef, Deichmanske

Det vanligste argumentet mot kvotering er overforenklingen «vi vil ha den beste, vi er ikke opptatt av kjønn». Den påstanden lekker som en sil. For hvis tallene innen styrer og lederstillinger er så skjeve i menns favør som de er – sier vi ikke da samtidig at menn er best? At menn tjener 100.000 kroner mer enn kvinner i gjennomsnitt fordi det bare er rett og rimelig? Selvsagt er det ikke sånn. Når utvelgelsen er snever, skjønner alle at noen av de beste enda ikke er oppdaget. Og det er synd for AS Norge at utappet potensiale sitter på gangen. Vi må ta oss bryet med å lete bedre.

Skaper plass til dem som kommer etter

Ingen er født best. Best er noe man blir ved å trene. Sånn som likestillingsministeren fikk anledning til da noen ga henne et vennlig puff inn i politikken. Kvoteringen ga øvelse i å være politiker, og vi ser jo at det ga uttelling. Hvorfor bry seg om hvordan det skjedde, så lenge resultatet ble bra?

Det er ikke alle som bryr seg. BIs Anne Britt Gran twitret på fredag:

Laster Twitter-innhold

Jeg bryr meg heller ikke. Jeg har vært «første kvinnelige» både her og der så jeg regner med det har vært tenkt kvoteringstanker før jeg ble spurt. Det har også dreid seg om andre ting enn kjønn. Jeg har blitt hentet inn på «ung» kvoten eller jeg har blitt lansert under fanen «annen kompetanse». Og det har gitt meg noen fantastiske muligheter som jeg har grepet med begge hender.

Jeg føler meg ikke kvotert, jeg føler meg utvalgt.

Kristin Danielsen, bibliotekssjef, Deichmanske

Jeg føler meg ikke kvotert, jeg føler meg utvalgt. Jeg sier ikke at det har vært bare enkelt men gevinsten har alltid trumfet slitet. Og jeg håper det skaper mer plass til de som kommer etter meg.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Det hadde tatt for lang tid

Det er fremdeles risikabelt å si høyt og offentlig at kjønnskvotering er ålreit. Debatten har mange nyanser og det finnes selvsagt gode argumenter mot kvotering. Hvis kvinner ikke greier seg på egenhånd hvorfor støtte opp med krykker? Og når jeg påstår at «best» ikke er viktigst, er ikke det det samme som å promotere middelmådighet? Mange tror på illusjonen om at det beste flyter til overflaten helt av seg selv. Kvotering er for pingler.

Jeg har vært «første kvinnelige» både her og der så jeg regner med det har vært tenkt kvoteringstanker før jeg ble spurt.

Kristin Danielsen, bibliotekssjef, Deichmanske

Når jeg likevel legger hodet på stabben er det fordi jeg ønsker å bryte tabuet i denne diskusjonen. Kvotering er en mulighet, ikke en tvangstrøye. Kvotering kan vise seg å være vidundermiddelet som kjapt og effektivt sikrer oss et mangfold av talenter fra alle samfunnsgrupper inn der de trengs i AS Norge. Så lenge kvotering er så stigmatisert som fredagens intervju vil ha det til, ligger det beste virkemiddelet urørt i skuffen. Det har vi ikke råd til.

Horne presiserer i intervjuet at hun «skulle klart å komme seg inn døren uten å bli kvotert» og det stemmer helt sikkert. Men det hadde garantert tatt mye lenger tid. Og vi har ingen tid å miste hvis vi skal nå målet om likestilling.

Gå inn når noen åpner en dør

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner viser vei. Han vil «legge til rette for kjønnsbalanse i et moderne lokaldemokrati» og gransker sammensetningen av 72 kommunestyrer hvor kjønnsbalansen er 70/30 i kvinners disfavør. Funnene blir interessante og mon hvilket tiltak som skal velges for å bedre balansen? Jeg vet hva jeg vil foreslå: Kvotér så det spruter, helt til det ikke trengs lenger.

Yrkesaktive kvinner i 2014 lever i en feministisk dessertgenerasjon.

Kristin Danielsen, bibliotekssjef, Deichmanske

Yrkesaktive kvinner i 2014 lever i en feministisk dessertgenerasjon. Vi står i gjeld til driftige, klarsynte og fornuftige kvinneidoler som brøytet vei så vi fikk mulighetene de selv bare drømte om. Vår måte å hedre disse pionerene på bør være å gripe alle de mulighetene som byr seg med den største selvfølge. Så neste gang noen åpner en dør for deg håper jeg du går inn. Livet er for kort til å sitte på gangen.