NRK Meny

Kvinners indignasjon over kvinner

Heldigvis er det flere som betrakter voksne, reflekterte og selvbestemmende kvinners underliv som deres eget.

Utstyr til intimkirurgi

«Jeg gleder meg over alle som har en uproblematisk selvfølelse, men er nok lege til å respektere at noen kan føle det annerledes», skriver Halfdan Vier Simensen. Bildet viser utstyr til utstyret til en operasjon

Foto: Kamilla Marie Johnsen / NRK
Halfdan Vier Simensen byline
Spesialist i generell- og plastisk kirurgi ved Aviva Helse AS
Replikkvignett

I kronikken (S) kjønnhetstyrraniet fremsettes noen påstander som fortjener et svar. Jeg presenteres som en av de plastikkirurger i Norge som har operert flest kvinners underliv av estetiske årsaker.

Allerede innledningsvis er forfatterne Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl således langt «utafor» der programleder Emma Claire Gabrielsen balanserer «innafor».

Litt saklighet, takk

Jeg, og mange med meg, har motforestillinger mot mye av verdens galskap. En diskusjon om en usunn utvikling tar jeg gjerne. Men jeg har i det minste et grunnleggende åpent syn på individets frihet til å selv velge en norm jeg ikke setter meg til dommer over. Brockmann og Støkken Dahl, som nylig ga ut boken «Gleden med skjeden», befinner seg dessverre på Taliban-nivå.

Kvinners evige jakt etter hva som gjør dem tiltrekkende har pågått siden før Kleopatra badet i melk

Kvinners evige jakt etter hva som gjør dem tiltrekkende har pågått siden før Kleopatra badet i melk. Hofter, midjer, bryst, neser, ben, rumper; alt skal ha sin idealform. Føy til en uendelighet av moter, kosmetikk, litt underlivsprat og noen hundre kvinneblader med idealer og spør hvorfor kvinner kan slite med selvbildet.

At det norske samfunn har akseptert en lang rekke tvilsomme kirurgiske inngrep i årtier på både psykologiske og kulturelle (ikke medisinske) grunnlag får passere. I det øyeblikket noen nevner kjønnslepper blir det imidlertid bråk. For denne siste bastion skal kvinnene ha, selv om fokus for lengst har nådd regionen.

Jeg vil hevde at kjønnslepper aldri har vært noe stort tema for menn. «Barbievulvaen» er, mer enn noe annet, en «greie» hos kvinnen. Men saklighet er uansett viktig.

Hører bare det de vil høre

Brochmann og Støkken Dahl hevder jeg har operert flest indre kjønnslepper i Norge av estetiske grunner. De har en åpenbar manglende forståelse for hva det er snakk om.

Estetikk er et filosofisk begrep og omhandler læren om det vakre og skjønne i kunsten. Vi påvirkes alle i et samfunn, som på ingen måte er ideelt, og våre skiftende idealer blir tilsvarende. Det er ikke uproblematisk. Noen faller utafor. Noen lider dessverre, uten at de kan karakteriseres som unormale. Hva er de så ute etter? Å komme seg innafor i forhold til sin selvfølelse på en enkel måte.

«Dette må vi få en slutt på! Stopp plastikkirurgene, gjerne med loven!» Støkken Dahl og Brochmann er studenter, åpenbart med betydelig pasienterfaring og intakt naivitet til media. Nevnte «Innafor»-programlederen å fortelle at dette egentlig aldri hadde vært aktuelt for henne? Eller at jeg knapt har operert noen som ikke har slitt i minst ti år?

Jeg fortalte henne at det kirurgisk sett selvfølgelig hadde vært en smal sak hvis kjønnsleppene virkelig hadde plaget henne i årevis, uten at det av den grunn var en anbefaling av noe slag.

Evnen til å høre det man vil er påfallende

Sjokket over muligheten til å fjerne en centimeter eller to fra en kjønnsleppe er alltid morsommere å fremstille med ulne anklager om kun økonomisk motiv. Evnen til å høre det man vil er påfallende.

Ingen ber om «Barbie-vulva»

I over 20 år har jeg anslagsvis operert 1000 kvinner som har oppsøkt meg med et ønske om å korrigere noe som plager dem.To tredjedeler av dem er over 30 år.

Jeg har lyttet til hva de har å si (mer enn hva «kvinnene som skal styrke andre kvinner » måtte ha å si). Ingen av kvinnene har noensinne kommet med ønsket om «Barbievulva». De snakker om ganske like erfaringer med sjenerthet i nakne situasjoner (også blant kvinner) og følelser av å hemmes seksuelt. De snakker om at knapt en dag har passert uten at disse negative tankene har meldt seg – i årevis. Svært mange har ulik grad av fysisk ubehag.

Hva skal jeg si til den 72 år gamle kvinnen som gruer seg for sjenansen hun vil føle under stell på sykehjemmet? Eller til kvinnen som sier at «mannen min er likeglad, men dette har plaget meg seksuelt i 20 år?» Eller til kvinnen som føler hun ikke greier å debutere? Eller til kvinnen som sykler med bleie?

Jeg er den første til å fortelle alle mine pasienter at de er normale, og at normalitetsbegrepet er svært vidt

Råderett over eget underliv

Jeg er den første til å fortelle alle mine pasienter at de er normale, og at normalitetsbegrepet er svært vidt. Men de har ikke kommet for å høre statistikk, de har allerede fått negativ respons, ofte med et stikk av nedlatenhet. Å kvinne seg opp til å lufte temaet med en lege burde avføde litt mer respekt fra legesiden.

Hva er det som vekker denne forferdelige harmen mot kvinner som føler slikt? Er det janteloven i ny forkledning?

Jeg gleder meg over alle som har en uproblematisk selvfølelse, men er nok lege til å respektere at noen kan føle det annerledes. Heldigvis er det flere som betrakter voksne, reflekterte og selvbestemmende kvinners underliv som deres eget.

Jeg er stadig opptatt av å lytte til mine pasienter, og jeg tror neppe jeg får færre pasienter fremover.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook