Hopp til innhold
Kronikk

Kvinner, la stigen stå

Å tro at det er plass til kun én kvinne i lederrollen eller i styrerommet er feil.

Derya Incedursun

De gangene jeg virkelig kjenner på en håpløshet, er når kvinner reduseres til utseende sitt av andre kvinner. Kom igjen, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Øystein Løwer

Det jeg er i ferd med å si er kanskje lite populært, men jeg sier det likevel.

Er du kvinne og tar avstand fra andre kvinner for å lykkes, og drar karrierestigen opp etter deg? Da har du kanskje dronningbiesyndromet.

Det finnes mange kvinner som støtter og hjelper andre kvinner med å lykkes. Mitt budskap er til deg som har makt til å jevne ut kjønnsforskjeller, skape muligheter og fjerne hindringer, men som ikke gjør det.

Ved å bygge opp andre kvinner, tar du ikke vekk oppmerksomheten fra deg selv.

Å tro at det er plass til kun én kvinne i lederrollen eller i styrerommet er feil. Det er plass til flere ved bordet, men da er det viktig at de som allerede sitter der bidrar til dette.

Kvinner er fremdeles sterkt underrepresentert i lederroller, og vårt ansvar slutter ikke når enkelte av oss når de øverste trinnene på karrierestigen. Vi skal selvsagt fokusere på våre personlige karrieremål, men vi er også en del av arbeidet med å skape like muligheter for alle. Det er ikke bare menn sitt ansvar alene.

Å rope høyt om likestilling parallelt med å holde andre kvinner nede, blir å ta på seg et janusansikt.

I et intervju med NRK uttalte forsker May-Linda Magnussen at kvinnelige ledere må vise mer solidaritet. Hun pekte på at mange kvinnelige ledere trekker stigen opp etter seg når de kommer i posisjon. Kvinner dropper å løfte frem sine kvinnelige kolleger. Fem år senere i boken «Helt sjef» (skrevet av Signy Fardal og Line Uppard), vises det til intervjuer og studier som tyder på at kvinner trekker stigen opp etter seg.

Én kvinne kan utrette mye, men i fellesskap har vi større gjennomslagskraft.

Studier fra Harvard Business Review viser at både kvinner og menn vurderer mannlige jobbsøkere som bedre enn kvinnelige jobbsøkere.

Når lederrollene og styrerommene er sterkt mannsdominerte, går vi kanskje i fellen med å konkurrere mot hverandre. Kvinner har flere muligheter nå enn før, derfor er det synd hvis vi kaster bort disse mulighetene i søken etter å komme foran hverandre.

Én kvinne kan utrette mye, men i fellesskap har vi større gjennomslagskraft.

For noen år tilbake var jeg på jobbintervju med en kvinnelig rekrutterer. Hun hadde fått i oppdrag å finne en som kunne passe inn i bedriftens kultur.

Hun opplyste meg om at det var et mannsdominert arbeidsmiljø og spurte om jeg tålte litt manne-humor. Av ren nysgjerrighet måtte jeg spør hva manne-humor inneholdt. Jeg fikk til svar, «du vet, ting typisk menn tuller om».

Jeg svarte at det kommer an på innholdet. Ansiktsuttrykket hennes sa alt, jeg passet ikke inn. Hva hun mente med manne-humor vet jeg fortsatt ikke, men min opplevelse av intervjuet var at jeg indirekte ble bedt om å tilpasse meg en mannsverden.

Det er plass til flere kvinner ved bordet, men da er det viktig at de som allerede sitter der bidrar.

De gangene jeg virkelig kjenner på en håpløshet, er når kvinner reduseres til utseende sitt av andre kvinner. Kom igjen. Må vi virkelig forsvare mastergraden og CV-en vi har i hånda for å unngå objektivering? Den kampen har vi tatt i mange år, mot menn. Ikke la oss utvide den.

At vi ikke er enig med alle er ikke ensbetydende med at vi holder hverandre nede. Vi må kunne være uenige og skape gode debatter, men når vi begynner å snakke hverandre ned, beveger vi oss inn i en usunn retning. Jeg kan for eksempel være uenig i Erna Solbergs politikk uten å gjøre henne mindre verdig til respekt.

Ved å bygge opp andre kvinner tar du ikke vekk oppmerksomheten fra deg selv. Tvert imot viser du at du er støttende og inspirerende og at du er trygg nok på deg selv til å løfte andre. Hadde vi alle gjort det, ville vi kanskje oppnådd likestilling raskere.

Mitt budskap er til deg som har makt til å jevne ut kjønnsforskjeller.

Jeg avslutter med et sitat fra et intervju med Louise Kathrine Dedichen som skrev norsk historie da hun i 2008 ble første kvinne på admiral-nivå i Norge:

«Det handler om å ikke trekke stigen opp etter seg for yngre kvinner. At jeg har kommet meg opp og frem er noe jeg skal bruke for at flere skal få samme muligheter. En hjertesak for meg er at kvinner kan bli rausere i sin omtale av hverandre. Snakke hverandre frem. Ingen blir bedre selv, av å snakke andre ned. Husk det.»