NRK Meny
Kronikk

Kvinnedag uten reservasjoner

Det er synd at en internasjonal markering av kvinnedagen nok en gang ender med å bli en markering av saker fra venstresida. Men det er jo bare én ting å gjøre med det.

Historiskebilder

Kvinnedagen, 1981. Årets tog kommer antakelig til å være noe større.

Foto: NTB scanpix

Inntil nylig har jeg ikke markert 8. mars som kvinnedag.

Til tross for at jeg har definert meg som feminist omtrent like lenge som jeg har definert meg som liberalist, har jeg ikke følt at dagen tilhører meg. Opprinnelsen som en sosialistisk kampdag preger fortsatt både dagen og markering her i Norge, selv om FN har definert 8. mars som en internasjonal markering for kvinners rettigheter. Det ekskluderer liberale feminister som meg selv.

Kvinnedagen lenge så ut til å ha mistet sin kraft, har flere forsøkt å bli inkludert i markeringen av dagen de seneste årene. Unge kvinner, og menn, fra Unge Høyre, Unge Venstre og Fremskrittspartiets Ungdom, har møtt opp på parolemøter for å bidra med sine markeringssaker. De har tapt voteringene, men dette har ført til en debatt om hvorvidt dette kun er venstresidas dag eller ikke. I ytringsfrihetens navn mener noen at de skal få gå under hvilket slagord de vil. I demokratiets navn mener andre at de får bøye av. Jeg lurer på om ikke de begge har rett.

LES OGSÅ: Jenny Clemet von Tetzschner: «En dag for alle kvinner»

Manglende forståelse i KrF

Oslo Unge Høyre har uttalt at de vil boikotte 8. mars-toget i år. De vil ikke gå bak paroler de ikke støtter, og de får ikke lov å delta med egne. I tillegg er hovedparolen over hele landet et rungende nei til reservasjonsrett for fastleger og et like sterkt ja til å beskytte abortloven. Jeg støtter begge deler, og trodde alle på borgerlig side gjorde det samme. En reservasjonsrett er jo noe annet enn det regjeringen går inn for. Reservasjonsmuligheten regjeringen vil åpne for er nemlig ikke en rettighet som blir innvilget uavhengig av omstendighetene, men en mulighet som kan bli innvilget dersom visse kriterier er oppfylt. At mange ikke heller støtter en reservasjonsmulighet betyr ikke at dette faktisk er en forskjell, men jeg ser at det er politisk opportunt å se bort fra det.

Når saken er så viktig for KrF burde de kanskje ha forståelse for at den med motsatt fortegn er like viktig for mange andre.

Heidi Nordby Lunde

KrFs fungerende partileder, Dagrun Eriksen, mener demonstrasjonen mot reservasjonsmuligheten på 8. mars er egoistisk og pinlig. Det er åpenbart i motsetning til en særavtale på samme sak som regjeringsgrunnlag for Høyre og Frp. Når saken er så viktig for KrF burde de kanskje ha forståelse for at den med motsatt fortegn er like viktig for mange andre.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Både likestillingsminister Solveig Horne og Eriksen peker på at det er viktigere saker å kjempe for. Men dersom alle saker skal trumfes i viktighet av fattige kvinner i utviklingsland, så kan vi jo kanskje si at kontantstøtten heller ikke er så viktig i den store sammenhengen. Tenk på alle kvinner som lever under slavelignende tilstander i resten av verden. Er det virkelig rimelig at vi, sett opp mot det, skal kompensere arbeidsføre norske kvinner økonomisk for å ikke jobbe? Er ikke det navlebeskuende og usolidarisk?

Bredde gir styrke, dybde gir brodd

De kunne jo støttet parolen om at 'verden vinner med utdanning av kvinner'. En sak som står sterkere når vi står sammen på tvers av ideologiske forskjeller. Som 16-år gamle Malala Yousafzai sier – vi kan ikke lykkes om halvparten av oss holdes tilbake. Hun mener selvsagt kvinner. Men vi vet også at når det gjelder kvinners rettigheter har vi stått sterkere når vi har stått sammen på tvers av partiene. Da er det synd at noen reserverer seg mot å gå i tog bak en parole, fordi de er uenige i en annen.

Vi trenger alt engasjement, hele tiden. Bredden gir oss styrke, dybden gir oss brodd. Derfor er det også synd at flertallet på parolemøtene ikke åpner for mer bredde og mangfold i markeringen enn det de gjør.

Heidi Nordby Lunde

Av feminist og forfatter Marta Breen har jeg lært at vi ikke trenger å prioritere de gode sakene. Vi trenger alt engasjement, hele tiden. Bredden gir oss styrke, dybden gir oss brodd. Derfor er det også synd at flertallet på parolemøtene ikke åpner for mer bredde og mangfold i markeringen enn det de gjør.

Jeg skulle gjerne hatt mer debatt og mer mangfold i hva det politiske må bestå i. For om feminister på venstresida ønsker gjennomslagskraft kan det være lurt å inkludere feminister på høyresida, og omvendt. De store sakene, som Horne og Eriksen, etterlyser, vinnes kun om vi står sammen, nasjonalt og internasjonalt.

En utfordring til mine egne

Selv ønsker jeg å utfordre mine egne på en debatt om valgfrihet.

Borgerlig side har jo ikke noe imot å forsøke å påvirke frie valg. Vi regulere blant annet folks frie valg gjennom subsidier til noen næringer fremfor andre, avgiftslettelser på Tesla og avgiftsskjerpelser på bensin, høye avgifter på alkohol og tobakk – alt for å påvirke adferd. Da er det vel også lov å påvirke adferd blant unge, i hvert fall ved å fortelle gutta hvilke verdier de velger vekk når de ikke velger omsorgsfag og jentene hvilke verdier de kan påvirke gjennom en teknisk utdanning. Det er ikke fordi det er feil å velge slik de gjør i dag, men det kan hende flere ville valgt annerledes hvis de fikk et annet perspektiv på mulighetene sine. Kanskje vi der kunne gjort grep som ville gjort debatten om likelønn, fedrekvoter og kontantstøtte overflødig?

Som redaktør i Fett, Charlotte Myrbråten påpeker, er feminisme politisk, det er ikke et pynteord som kan klistres på enhver handling bare fordi det er en kvinne som krever sin rett til å gjøre det. Men venstresida burde likevel ta en debatt om mangfold og inkludering på det som skal være en dag for alle kvinner.

LES OGSÅ: Seher Aydar: «Kampdag uten kamp?»

FN-paradokset

Jeg kan forstå at flertallet på parolemøter ser rødt når kvinnelige sexarbeidere ønsker å bli inkludert med parolen 'My body, my business!'. Kamp mot kjøp og salg av seksuelle tjenester har vært og er en kampsak for venstresida. Parolen til støtte for sexkjøpsloven vant, mens noen av de den var ment å hjelpe er uenig.

Paroletog er ikke den eneste måten å markere sin sak på. Men ønsker man eierskap til dagen må man være der, og ikke bare reservere seg mot enkeltparoler.

Heidi Nordby Lunde

Men som feminist mener jeg at min kropp er min eiendom, og hva jeg bruker den til er min sak. Her vil liberale og radikale feminister stå mot hverandre. Jeg skulle gjerne hatt en debatt om hvorfor radikale feminister har hevd på sannheten på en dag som er definert som en internasjonal markeringsdag av FN, når flere av FNs underorganer for kvinners rettigheter anbefaler avkriminalisering og regulering av sexarbeid?

Jeg håper hele toget ser rødt på grunn av røde paraplyer – som er det internasjonale symbolet for sexarbeideres rettigheter. De tapte parolekampen, men skal møte likevel, og markere dagen på sin måte. Det håper jeg de gis rom for. Deres deltakelse er verken en uthuling eller ufarliggjøring av kvinnedagen, snarere tvert om.

De viser til fulle hvor politisk brennbar enkeltsaker som i hovedsak berører kvinner fortsatt er, og jeg mener de fortjener å være synlige til stede.

Skal også være min dag

Det er synd at en internasjonal markering av kvinnedagen nok en gang ender med å bli en markering av saker fra venstresida, men det er jo bare én ting å gjøre med det. Møte opp, engasjere seg, jobbe sammen, sørge for gjennomslag. Og om det så måtte bli slik – arrangere alternative markeringer. Paroletog er ikke den eneste måten å markere sin sak på. Men ønsker man eierskap til dagen må man være der, og ikke bare reservere seg mot enkeltparoler. Jeg ønsker at kvinnedagen også skal være min dag, uten reservasjoner.

Derfor heier jeg på dem som møter med røde paraplyer. Det går an å vinne krigen, selv om ett slag ble tapt. Det håper jeg også de som går bak hovedparolen tror på også.

Hvis ikke er jo 8. mars-toget kun en avmaktsdemonstrasjon, ikke den maktdemonstrasjonen det burde være.