Norsk turisme er i medvind, takket være en svak krone, men også fordi vi kan friste med knapphetsgoder i form av verdens mektigste naturseverdigheter på opplevelsesmenyen. Men er turismen i ferd med å bli sin egen verste fiende?
Økende belastning
Konsekvensene av at den globale, raskt voksende turistbølgen har nådd norske strender, fjorder, bygder og byer har ført en voldsom mediedebatt i det siste. Mens Financial Times skildrer «slaget om den norske sjel», med olje- fiskeri og reiselivsnæringen i arenaen, flommer andre globale media over av stoff om hvordan klodens mest attraktive reisemål står i fare for å miste sin egenart.
Mange er gjengangere: et turist-trøtt Barcelona og Mallorca, nedslitte Thailand-øyer, et Venezia som er blitt en Disneyland-kopi av seg selv, Angkor Wat-templet og burmesiske pagoder beleiret av Snapchat og Instagram-klikkende grupper – og altså norske vestlandsfjorder som kjemper for å beskytte sine Unesco verdensarvverdier.
Reiselivsnæringen er bekymret
Selv den internasjonale Adventure Travel Trade Association, som lever av å anspore til flere og større reiseopplevelser globalt, er bekymret over ukontrollert turisme, og advarer sine medlemmer mot å søple til reisemålene, turismebransjens kjøtt og blod.
Vi kan med vantro lese om at de 60 000 fastboende i Venezia er vertskap for 23 millioner turister årlig (de fleste av dem «been-there-done-that»-dagsbesøkende). Ikke så mange er klar over at forholdet mellom Geirangers lokalbefolkning og antall besøkende (også for det meste dagsturister) er omtrent det samme.
Vinnerne er de store internasjonale cruiserederiene, mens fastboende altfor ofte blir sittende igjen med svarteper og slunkne kommunekasser, fordi man har hatt en overdreven tro på masseturismens ofte tvilsomme gevinster.
Innovasjon Norges nye reiselivssjef Bente Bratland Holm har gitt uttrykk for bekymring for en «islandisifisering» av norske reisemål: Sagaøya lider under et eksplosivt turismepress som gjør hverdagen sur og prisene høye for våre naboer i vest. Hun mener at Norge nå for alvor må sette en bærekraftig kurs for norsk reiseliv.
Nye suksesskriterier
Det er på tide. Ti år har gått siden jeg tok initiativet til å etablere et femårig samarbeid mellom National Geographic Society og norske turistmyndigheter. Målet var å legge forholdene til rette for en bærekraftig plattform for norsk reiseliv.
For å få dette til må vi aller først slutte å la antall turister være et mål for suksess. Dernest må vern bli ansett som like viktig som vekst, og ikke minst må vi sørge for at lokalsamfunnene skal høste minst like store gevinster fra turismen som de besøkende.
Disse prinsippene er enda mer aktuelle enn før, og fremstår nå i form av et Veikart – «Mot et bærekraftig reiseliv» – som under Arendalsuka overrekkes klima- og miljøstatsråd Vidar Helgesen.
Veikartet oppfordrer næringen til å følge prinsippet om at «forurenser skal betale,» og å tilpasse seg regjeringens «Grønn Kokurransekraft» satsing om at «det vi vil ha mindre av, skal skattes mer – og det vil vi ha mer av, skal skattes mindre.» Samtidig sier Veikartet at alle miljøkostnader bør påføres en prislapp, og at «føre var»-prinsippet må brukes overfor tiltak som er irreversible og hvor man ikke i tilstrekkelig grad har oversikt over konsekvensene for norsk natur- og kulturkapital.
Myndighetene må på banen
At stadig flere innser at telling av besøkende sier lite om et lands turisme-regnestykke går i pluss eller minus, var temaet i en artikkel i avisen The Guardian forrige uke, hvor den kjente skribenten Elizabeth Becker argumenterer for at myndighetene omkring i verden må engasjere seg langt mer i reiselivet, ved å samarbeide med turismenæringen for å skape grønn vekst – og samtidig unngå å trampe over tålegrensene til både miljø og lokalsamfunn.
Da trengs en helhetlig tilnærming til regulering av bl.a. infrastruktur, byggetillatelser, ekspansjon av flyplasser og bruk av incentiver for lokal matproduksjon.
Oppskriften på hvordan dette kan gjennomføres her til lands er å finne i Veikartet som overrekkes statsråd Helgesen. Ni fremtredende organisasjoner som representer brorparten av norsk reiseliv har undertegnet det, fra Virke, NHO og Innovasjon Norge til DNT og De Historiske Hoteller & Spisesteder.
Veikartet består av veivisere til større og grønnere opplevelser – men er også utstyrt med fareskilt om uegnete veivalg.
Dersom både det offentlige og bransjen følger anvisningene, vil Norge nok en gang kunne befinne seg helt i toppen av verdens grønne reisemål, og vise vei for andre nasjoner som har signert Parisavtalen.
I dag er det et stykke igjen.
Arild Molstad er forfatter, skribent og rådgiver om reiseliv, kultur, miljø, bistand og utvikling. Han var engasjert i (vederlagsfritt) arbeidet med å sette sammen gruppen som utarbeidet veikartet som det vises til i teksten.
