Kronikk

Kunsten å forstå

Professorene på kunstakademiet klarer fortsatt ikke tegne en hånd. Og kunstkritikerne forstår fortsatt ikke kunsten min.

Roseslottet

NRKs kunstkritiker Mona Phale Bjerke etterlyser et nybrottsarbeid i mitt prosjekt «Roseslottet». Jeg vil påstå at hun ikke forstår, skriver kunstner Vebjørn Sand.

Foto: Sandbox

Etter at jeg hadde avsluttet mine studier på Statens Kunstakademi i Oslo, deltok jeg i en TV debatt på NRK i 1991. For åpent kamera sa jeg: «Ingen av professorene på Statens Kunstakademi kan tegne en hånd».

Det påstår jeg fremdeles at ingen av professorene kan på vår høyeste utdannelsesinstitusjon for billedkunst også i dag. Norske kunstkritikere er marinert i én bestemt ideologi.

Modernismen har i flere tiår dominert hele kunstfeltet.

For oss som arbeider innenfor den klassisk-figurative disiplinen, har det vært frustrerende å ikke bli vurdert seriøst og objektivt av kunstkritikere som er kunstfaglig skolert, eller genuint interessert i det vi skaper.

Norske kritikere er hjernevasket til å kun like abstrakt kunst.

Måten Odd Nerdrum har blitt behandlet på i vårt konforme, ensporede og korrekte kunstpolitiske klima, er et sjokkerende eksempel på nettopp det.

Der er innenfor disse forståelsesrammene at Mona Pahle Bjerke skriver sin kunstkritikk, og det er også derfor hun etterlyser et nybrottsarbeid i mitt prosjekt. Hun skriver følgende: Han går på veier som er gått opp av andre.

Videre skriver hun: Han famler og svever, uten et undersøkende maleri, med mange anatomiske uklarheter.

Essensen er videre at jeg overforteller, og at det jeg lager er uten dobbel bunn.

Norske kritikere er hjernevasket til å kun like abstrakt kunst. Selv mener jeg at det er grunnleggende galt at jeg skal bli bedømt ut fra modernismen og abstraksjonens kriterier. Modernismens abstraksjons-prinsipp er nettopp at det skal være minst mulig form og føringer i verket, og at det er tilskueren som skal legge inn sine assosiasjoner og «doble bunner», i et verk som ofte kan tolkes i alle retninger.

Det er kunstpolitikk det hele dypest sett dreier seg om.

Skal man male portretter av tidsvitner fra krigen i Norge, eller fremstille slaget i Narvik fra 1940, så er det helt avgjørende å ha studert kunstanatomi, og også å «kunne tegne en hånd».

Man må vise gjenkjennelighet, gi en riktig tidskoloritt, og evne å male en Messerschmitt under angrep. For slik er maleriene ment å være i Roseslottet; de er «vinduer» inn til en tid som engang var.

Det er utallige doble bunner, referanser og abstraksjoner i mine malerier. Men det er ut fra mitt ståsted, ut fra mitt språk som en figurativ maler.

Arbeidsmetoden for å lage bildene bygger nettopp på gjenkjennelighet og det som har skjedd rent faktisk. Jeg formidler krigen i Norge gjennom et realistisk formspråk som har blitt utviklet i en lang europeisk håndverkstradisjon som går helt tilbake til antikken. Denne tradisjonen brøt modernismen med. Vi som har lært dette faget, har måtte dra til utlandet for å tilegne oss den mest avanserte og lengste kunstutdannelsen innenfor billedkunsten.

Hovedgrunnen til at nesten ingen billedkunstnere har behandlet andre verdenskrig i vår tid, er at så få behersker det klassisk-figurative faget.

Innenfor alle andre store kunstformer er 2.verdeneskrig kontinuerlig et tema: I filmkunsten, teaterkunsten, litteraturen og dokumentaren.

Jeg vil påstå at hovedgrunnen til at nesten ingen billedkunstnere har behandlet andre verdenskrig i vår tid, er at så få behersker det klassisk-figurative faget.

Man er avhengig av å bruke dette redskapet om man skal fremstille historiske scener fra 1940–45.

Her har nettopp det førmodernistiske historiemaleriet, med sin figurasjon og evne til gjenkjennelighet en uovertruffen styrke.

Til tross for at jeg viser over 140 malerier, er jeg likevel først og fremst en prosjektskaper i Roseslottet. Sammen med min bror Eimund har jeg utviklet Roseslottet, med vekt på de fem monumentale hovedkonstruksjoner som symboliserer krigsårene, og som nå lyser opp over hovedstaden.

Det er utallige doble bunner, referanser og abstraksjoner i mine malerier.

Pahle Bjerke trekker i kritikken paralleller tilbake til mine prosjekter på 90-tallet, og bruker disse som et bakteppe for sin kritikk av Roseslottets installasjoner.

Det er en stor glede å for første gang se det stå skrevet pene ord i Norge om prosjektene mine fra tidligere år, så takk til Pahle Bjerke.

Roseslottet er ment å være et prosjekt for hele familien, og det er derfor svært hyggelig at Pahle Bjerke lar barn anmelde kunstparken i sin anmeldelse.

Men det hele er et snedig grep, for slik får hun også en armlengdes avstand til Roseslottet, og har «ryggen fri» når det er barna som er begeistret for Roseslottet.

Norske kunstkritikere er marinert i én bestemt ideologi.

Pahle Bjerke selv kan være akkurat passelig lunken og forholde seg kunstpolitisk korrekt til prosjektet, slik man skal være i kritikernes kretser.

For det er kunstpolitikk det hele dypest sett dreier seg om.

Les hele anmeldelse av Roseslottet: