Kronikk

Kunsten å få tannkremen tilbake i tuben

Når politikere så vel som borgerne mister den demokratiske dyden, kan det bli vanskelig å få den tilbake.

Einar Øverenget, filosof

I disse dager legges kursen umerkelig om i en mer autoritær retning. Umerkelig begynner vi å venne oss til det og umerkelig begynner et litt annet samfunn å ta form, skriver Einar Øverenget.

Foto: Rikardo foto

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Anta at noen hadde fortalt oss, bare for et par uker siden, at ganske snart skal Helseministeren komme med følgende utspill: I år vil regjeringen forby mennesker å reise på påskeferie opp til sin hytte på fjellet – og de som gjør det allikevel vil bli straffeforfulgt. Det er snakk om store bøter. Fengsel.

Hvordan ville vi ha reagert? Jeg tenker at vi ikke engang ville ha blitt opprørt eller bekymret – men ganske enkelt lattermilde. Det hadde ikke engang passert som 1. april-spøk – og nå er det en realitet.

Ikke bare har regjeringen i hemmelighet utarbeidet, og senere lagt frem et lovforslag, som i prinsippet ville undergrave det maktfordelingsprinsippet som er helt grunnleggende for et demokrati. Nå møtte det såpass mye jussfaglig og politisk motstand at det ble endret til noe ganske annet, men regjeringen har likevel vedtatt en rekke inngripende restriksjoner for å bekjempe koronaviruset.

Krisen er over oss og vi har ikke lenger tid til å bedrive dialog.

Selv om det både er kontroversielt og inngripende, så mener jeg ikke at dette nødvendigvis er galt. Det finnes absolutt argumenter i favør av svært inngripende tiltak, selv om det kan være grunnlag for å diskutere graden av det.

Men det kan likevel være nødvendig å stille spørsmålet: Hva gjør dette med oss som borgere? Hva gjør det med samfunnet? Og, ikke minst, hva gjør det med politikerne og med forståelsen av hva politikk handler om?

Politikk handler om makt, og makt kan defineres som evnen til å få ting til å skje. Men det er ikke den med makten som gjør dette selv. Makt handler strengt tatt om evnen til å få andre til å få ting gjort. Og hvordan skal man gå frem for å få til det?

Den vanlige måten å gå frem på er å få med seg mennesker gjennom å fremføre saklige argumenter – og dermed også åpne for motargumenter. Og i et demokrati skal den prosessen pågå lenge før man på demokratisk vis eventuelt får vedtatt en lov.

Vi må være klar over hvilke virkemidler vi tar i bruk, og vi må være på vakt fremover.

Og i utgangspunktet var dette også strategien for å begrense smittespredning. Overlege ved Folkehelseinstituttet, Preben Aavitsland, beskrev på en faglig og samtidig begripelig måte selve det saksfeltet en pandemi representerer. Han forklarte hvilke hensyn som står mot hverandre og noen grunnprinsipper knyttet til smittevern – og inviterte dermed den enkelte borger til selv å ta et rasjonelt begrunnet valg.

Men etter hvert som frykten har bredd om seg, etter hvert som skrekkinngytende bilder fra Italia fester seg på netthinnen har tonen blitt en annen. Borgerne inviteres ikke lenger kun til å ta rasjonelt begrunnede valg, nå er det like mye snakk om påbud, forbud, sanksjoner og i det hele tatt en mer autoritær strategi.

Demokratisk valgte politikere får nå smake på en type maktutøvelse som minner mer om det som foregår i autoritære stater.

Og man aner en underliggende legitimering: Det er simpelthen mer effektivt. Krisen er over oss og vi har ikke lengre tid til å bedrive dialog – nå er det monologen som gjelder – og monologen tar til orde for svært inngripende tiltak: Som å begrense retten til å bevege seg fritt, til å benytte egen eiendom, til å samles og – ja, hvem vet hva fremtiden bringer med seg – retten til å ytre seg?

Igjen, jeg påstår ikke at dette er kritikkverdig eller unødvendig – med et unntak av det siste punktet. Men det er et faktum at demokratisk valgte politikere nå får smake på en type maktutøvelse som minner mer om det som foregår i autoritære stater. Og de opplever kanskje også at dette er effektivt – at det bringer resultater. Hva vil det gjøre med våre politikere?

Jeg mistenker ikke Erna Solberg for å planlegge statskupp.

Vi ser nå at autoritære politiske ledere i enkelte land benytter koronakrisen til å gi seg selv uinnskrenket makt. Og nei, jeg mener nok ikke at det vil skje i Norge.

Jeg mistenker ikke Erna Solberg for å planlegge statskupp, men det kan være verdt å tenke på at man nå, om enn i beste hensikt, bygger ned en inngrodd og demokratisk forankret uvilje mot autoritære og inngripende tiltak, med effektivitet som begrunnelse.

Vi ser og hører også borgere som umiddelbart aksepterer dette, og vi aner den underliggende motivasjonen: Her er det ikke tid for tvil, diskusjon og uenighet. Her må det handles. Og frykten bærer med seg et ønske om tydelig ledelse og etter hvert den sterke lederen. Dermed bygges også borgernes uvilje og motstand mot det autoritære ned, nettopp fordi det autoritære fungerer – i hvert fall nå.

Makt handler strengt tatt om evnen til å få andre til å få ting gjort.

Dette kan smake farlig godt for politikere så vel som for borgerne, og det kan skape avhengighet. Umerkelig legges kursen om i en mer autoritær retning, umerkelig begynner vi å venne oss til det og umerkelig begynner et litt annet samfunn å ta form.

Jeg sier ikke at det må skje, men vi må være klar over hvilke virkemidler vi tar i bruk, og vi må være på vakt fremover. Dette er svært unormale grep i en svært uvanlig situasjon.

Det kan bli vanskelig å få den tannkremen inn i tuben igjen. Når man i fremtiden har en viktig sak, frykter jeg vi får pandemimetaforer og krisespråk med henvisning til den autoritære effektivitet.

Når politikere så vel som borgerne mister den demokratiske dyden så kan det være vanskelig å få den tilbake.

Status Norge

Sist oppdatert: 25.05.2020
8352
Smittet
40
Innlagt
235
Døde