Menneskeheten står overfor formidable utfordringer. Vi vet at vi i løpet av få tiår må tre inn i en ny tid, med lavere forbruk og et bærekraftig forhold til naturen, men vi vet enda ikke hvordan.
Derfor vil vi trenge kunnskap, og mye av den.
Det er når det kniper at vi trenger de gode svarene, men i dag er både utvikling og forvaltning av kunnskap under press. Kunnskapsutvikling er ikke en luksusgeskjeft for gode tider.
Her er tre ting vi må huske på, dersom vi mener framtida er verdt å kjempe for:
1. Vi må bruke den kunnskapen som alt finnes
Det er formidable utfordringer vi står overfor i 2022. Klimakrise. Naturkrise. Pandemi og nye sykdommer. Utfasing av fossil energi. Begrense overforbruket av ressurser. Fordele ressursene mer rettferdig. For å nevne noe. Og vi kjenner alle grunnen.
Kort fortalt er vi ofre for vår egen suksess.
Vi har lyktes med å skape en materielt sett bedre tilværelse, for veldig mange. Vi har bedre helse, lever lenge og har mer valgfrihet. Men til en pris.
Utviklingen har en ubetalt regning som vi skyver på til kommende generasjoner. Vi har vokst hinsides bærekraft, både i antall og i materielt forbruk, og henter ut mye større naturressurser enn hva planeten tåler.
Og selv om veksten flater ut, må vi enda en stund belage oss på å bli flere mennesker på planeten.
De neste 50 årene blir ikke enkle, men byr samtidig på en mulighet til å skape en tilværelse som er bedre enn i dag, både for oss selv og naturen.
Dagens kriser er globale. De truer hele vårt livsgrunnlag, og de må løses ved å tenke radikalt nytt og på tvers av sektorer. Det må dessuten skje i løpet av bare få tiår, om vi vil unngå ett eller flere sammenbrudd av velferdssamfunnet, eller naturen vi er avhengige av.
Ingen vet nøyaktig hva omstillingen vil kreve. Men en ting er sikkert: Hva enn vi gjør, så må det være kunnskapsbasert.
Vi vet mer i dag om både naturen og samfunnet enn noen gang før i historien. Det er et godt utgangspunkt. Vi vet nok til å handle, men samtidig har vi store kunnskapshull.
Ingen har vært i denne situasjonen før. Vi har verken sett klimaet, naturen, industrien eller økonomien slik den nå er blitt. Derfor trengs det ny kunnskap og nye kunnskapsallianser.
Vi må jobbe mer og bedre på tvers av fagfelt.
Men både i Norge og andre steder trekkes vitenskap stadig oftere i tvil, eller den brukes selektivt for å understøtte egne argumenter. All vitenskap kan stilles spørsmål ved, men ikke ukritisk.
Vi har, i fellesskap, blitt enige om å utdanne folk for å forvalte den samlede kunnskapen for oss. Disse ekspertene må vi lytte til, nå mer enn noen gang, for det er nettopp i brytningstid at vi trenger det vi betaler dem for.
Vi må også ta kunnskapen i bruk, vi har ikke tid til å «vente og se» og passivt ta ukloke valg.
2. Vi må støtte dem som formidler kunnskapen
Når hørte du sist nytt fra vitenskapens verden? Antakelig ble den formidlet av en journalist, som i tur hadde snakket med en eller flere kilder.
Broen mellom fruktene av den enorme innsatsen vi legger i forskning og utvikling, og samfunnets tilgang til kunnskapen, utgjøres ofte av en liten gruppe formidlere. Folk som gjør en ekstra innsats for å både fortelle om nyheter, og å minne om den etablerte kunnskapen.
Det blir imidlertid stadig mer krevende å kommunisere kunnskap i offentligheten. Tilbakemeldinger blir tøffere og mer personlige, både direkte og i sosiale medier.
En del takler dette, men ikke alle. Mange akademikere velger å prioritere ned formidling, med den begrunnelse at de ikke orker å stå i stormene som kan blåse opp.
Å være aktiv og synlig i media kommer dessuten ofte med en høy pris, men med lav belønning karrieremessig.
Formidling er lite meritterende innen akademia, og må ofte utføres utenom normal arbeidstid, uten kompensasjon.
Når en ytrer seg offentlig må en alltid være forberedt på tilsvar og motbør. Mobbing er imidlertid like lite greit blant voksne på nett som det er iblant barn i skolegården, likevel er det dessverre akkurat dét mange kunnskapsformidlere i dag opplever.
Dette svekker vår evne til å ta i bruk kunnskap til samfunnets beste.
3. Vi må bygge videre på den kunnskapen vi alt har
Viktigst av alt er likevel å fortsette kunnskapsutviklingen, slik at den kan hjelpe oss trygt inn i fremtiden. Enten det er den industrielle revolusjon, landbruksrevolusjonene, IT-revolusjonen eller dagens mangehodede kamp mot intoleranse og fremmedfrykt.
De er alle tuftet på kunnskap, samt formidling av denne kunnskapen til så mange av oss som mulig. Kriser løses som kjent aldri med de samme metodene som de ble skapt med.
Dagens enorme og sammenkoblede utfordringer stiller derfor også opp et kunnskapsbehov uten sidestykke i historien.
Forskning kan ikke gå fri fra kutt. Det er når det kniper at vi trenger de gode svarene, og da må vi også ta oss råd til å skaffe dem.
Mange av oss føler at det blåser kalde vinder over forskningen, og at forskning blir en salderingspost når samfunnet melder inn sine øyeblikkelige behov.
Det er ikke slik at all forskning er god, og det skal stilles strenge krav, men forskningen og forskerne fortjener respekt og forutsigbarhet.
Forskning skal være nyttig, men ikke bare ved å skaffe «penger i kassa». Den skal også påpeke ubehagelige sannheter når det trengs, den skal bidra til et opplyst samfunn og ha en tidshorisont som strekker seg mot evigheten.
Gjennom mange hundre år har universiteter og andre kunnskapsinstitusjoner gitt oss bedre liv på mange områder, og gjort oss mer humane. Kunnskap må imidlertid både forvaltes og fornyes.
Vi trenger nye oppskrifter på hvordan samfunnet bør utvikle seg til framtidens beste. Denne kunnskapen må både skapes, formidles og tas i bruk.
Bare slik kan de neste 50 årene bli en utvikling til det bedre, både for oss og for naturen.
