NRK Meny
Kronikk

Kulturpolitikk eller lokalpolitikk?

Endelig får Norge sin første filmutdanning på mastergradsnivå. Men ledende politikere forsøker nå å hale ut prosessen av lokalpolitiske hensyn. Norsk film fortjener mer!

Rigmor Aasrud

'Det er sørgelig at Rigmor Aasrud (bildet), som kulturpolitisk talsperson for landets største parti, lar det gå lokalpolitikk i lokaliseringen av den nye masterutdanninga for film. Det tjener ikke Arbeiderpartiet mange kulturpolitiske stemmer på', skriver kronikkforfatteren.

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

I 1895 skapte brødrene Lumiére magi hos sitt franske publikum med visningen av det som regnes å være verdens første film. I tusenvis av år hadde billedkunsten jobbet med fryst tid. Nå ble bildene også bevegelige, og vi fikk muligheten til å skape historier i et filmisk format.

Etter dette tok det over hundre år til Den norske filmskolen ble opprettet. Våre naboland har ligget lysår foran Norge når det gjelder filmutdanning. Sverige fikk Dramatiska institutet på 1960-tallet, og studenter fra Den danske filmskole ristet rundt på en hel filmverden med sitt dogme-manifest, før Den norske filmskolen i det hele tatt var opprettet. De har lenge også hatt etterutdanninger på mastergradsnivå, og det er på høy tid at det endelig kommer en etterutdanning i Norge.

Jeg liker Lillehammer og menneskene her. Men jeg mangler i stor grad kontakt med det fagmiljøet jeg om to år skal ut og jobbe med.

Jon Carlstedt, registudent

På tross av det åpenbare behovet for en mastergradsutdanning forsøker Rigmor Aasrud, kulturpolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, nå å trenere opprettelsen, etter at hun ble kjent med at etterutdanningen skal få lokaler i Oslo.

Til NRK sier hun at hun er villig til å ta en omkamp. Hun har også uttalt at hele poenget med etterutdanningen er å styrke filmmiljøet på Lillehammer. Selv trodde jeg målet med utdanningen var å styrke hele det norske filmmiljøet, og Norge som filmnasjon.

LES OGSÅ: Kommentar om flyttedebatten

Langt til fagmiljøet

Som registudent ved Filmskolen opplever jeg store utfordringer ved lokaliseringen av dagens bachelorutdanning i Lillehammer. Jeg liker byen og menneskene her, det handler ikke om det. Men jeg mangler i stor grad kontakt med det fagmiljøet jeg om to år skal ut og jobbe med.

Det er langt til de kreative miljøene i Oslo, der de faglige debattene og diskusjonene er. De fleste lærerne våre er også aktive utøvere, basert i Oslo eller København. Det fører til en stor avstand til kanskje vår viktigste ressurs når de ikke er tilstede i Lillehammer.

Som regissørstudent er det dessuten et kjempehinder at skuespillerutdanningen ligger på KHiO i Oslo – tenk for et utbytte som kunne oppstått hvis vi var lokalisert samme sted!

Blir utbyttet større ved å bryte opp?

Nå kommer bachelorutdanningen fortsatt til å ligge i Lillehammer, det er ikke dette debatten handler om. Det er lokaliseringen av etterutdanninga som diskuteres.

Blir det faglige utbyttet til mastergradsstudentener større ved at de bryter opp med sitt faglige nettverk og flytter til Lillehammer?

Jon Carlstedt, registudent

Masterutdanningen skal tiltrekke seg folk som allerede har jobbet noen år i bransjen. Mange av disse har etablert både familie og kreative samarbeid der bransjen befinner seg – i Oslo.

Kan Rigmor Aasrud, med den kulturpolitiske hatten på seg, hevde at det faglige utbyttet til mastergradsstudentene blir større ved at de bryter opp med sitt faglige nettverk og flytter til Lillehammer?

LES OGSÅ: – Udramatisk å flytte film-masteren

Avsporing

Jeg ser ikke et eneste godt, kulturpolitisk argument for at mastergradsutdanninga ikke skal ligge i Oslo. Det eneste jeg ser er lokal- og distriktspolitiske argumenter.

Og jeg forstår at folk med tilknytning til Lillehammer og de som jobber med lokalpolitiske interesser ønsker at også masterutdanningen skal ligge der.

Jeg ser ikke et eneste godt, kulturpolitisk argument for at mastergradsutdanninga ikke skal ligge i Oslo.

Jon Carlstedt, registudent

Men jeg skulle aldri kalle det for kulturpolitikk. Lokalpolitikk er det det er.

Norge behøver definitivt en filmutdanning på mastergradsnivå. Dagens bachelorutdanning gir studentene kunnskap om håndverket og de tradisjonelle verktøyene, og vi forberedes for bransjen vi skal ut i. Det er en grunnleggende kunstutdanning. Men filmmediet er fortsatt ungt, og det finnes utallige fortellinger og teknikker som aldri har vært utprøvd. Problemet er at vi i Norge forsker altfor lite på dette fagområdet.

Derfor er det sørgelig at Aasrud, som kulturpolitisk talsperson for landets største parti, lar det gå lokalpolitikk i lokaliseringen av den nye utdanninga, og forsøker å utsette utdanningen for å få den flyttet til Lillehammer. Det tjener ikke Arbeiderpartiet mange kulturpolitiske stemmer på.