I går kom Anne Engers utredning om kulturlivets tilstand. I morgen tar Kulturløfte-kameratene, med Hadia Tajik i spissen, fatt på jobben med å utpensle sitt tredje løfte – med andre ord: den rødgrønne kulturpolitikken etter 2014.
De har mer enn nok å ta tak i. For det å gi bedre kunst og mer kultur til «folk flest» har vist seg å være lettere sagt enn gjort.
«Kulturskole til alle»
Da den rødgrønne regjeringen tok fatt i 2005 var en ferdig uttenkt kulturpolitikk ledesnoren. Politikken fikk det energiske navnet Kulturløftet. Regjeringen skulle, med kraft og penger, løfte frem 15 klart definerte kulturområder. Løfte nummer én handlet om selve kulturbudsjettet; «en prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur innen 2014».
Budsjetter har regjeringer respekt for, så en-prosenten er så å si innfridd. Men det finnes andre koder i Kulturløftet som absolutt ikke så lett lot seg knekke for ulike kulturministre.
LES: – Kulturløftet har ført til maktkonsentrasjon i Oslo
«Kulturskole til alle som ønsker det» ble et mantra for den rødgrønne regjeringen, uten at noe skjedde. Fortsatt er dette et ønske nesten 30.000 barn i Norge ikke får innfridd. Kulturskolekøene er konstant lange.
Anne Enger og hennes utvalg foreslår at Kulturdepartementet overtar ansvaret for kulturskolene. Med andre ord; Kunnskapsdepartementet har ikke gjort en god nok jobb.
Viktig forskningsrapport
Av andre koder den rødgrønne regjeringen har slitt med å knekke, nevnes i fleng; et livlig og ekspansivt folkebibliotek, øke den lokale kulturinnsatsen, bedre levekår for kunstnere, speile at Norge er et mangfoldig land og øke publikumsoppslutningen.
Anne Engers utredning, Kulturutredningen 2014, kan godt sees på som en av de viktigste forskningsrapportene noensinne om norsk kulturpolitikk. Utredningen poengterer for øvrig at det forskes altfor lite på dette feltet, og anbefaler derfor opprettelsen av et institutt for kulturforsking.
LES: Dette er funnene i Kulturutredningen
Det er en svært god ide. Og et av de spørsmålene et slikt institutt straks kunne tatt fatt på, er nettopp hvorfor kulturløftenes gode intensjoner forvandler seg i møte med politikere som Trond Giske og Anniken Huitfeldt. Hvorfor har fordoblingen i kulturbudsjettet ikke ført til mer kultur, bedre kunst og større publikumsoppslutning?
Kulturbåt- og hus
Derimot har en annen type logikk vunnet frem. Den logikken har fått beskrivelsen «bygging av infrastruktur» i Engers Kulturutredning. I Kulturløftet I ble denne infrastrukturen synliggjort, egentlig nokså beskjedent, i løftets punkt 15; «Satsing på lokale kulturbygg, og en kulturbåt».
Siden den gang er det blitt bygget svært mange kulturhus i Norge. (Hvor planen om en kulturbåt ble av? Ingen kommuner eller fylker var særlig interessert i den. Den skulle jo bare seile forbi.)
Kulturforsker Georg Arnestad anslår at 15 milliarder kroner er gått til kulturhus de siste ti årene. Mange av dem i regionene. Nye kulturinstitusjoner er også kommet til. Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, Rockheim, Dansens Hus og Nord-Trøndelag teater.
Klondykestemning i Namsos
For ikke å glemme Rock City. Skandalesatsingen, eller «trøndelagsalternativet» som det het, kom fra Trond Giske etter at han hadde sittet 15 dager i stillingen som kulturminister i 2005.
Giske slår hardt ned på dem som antyder at han har ansvar for konkurstilstandene i Namsos i dag. Men for forskere blir det svært interessant å se hva som utløste den Klondyke-aktige stemningen i Namsos, etter at det ble vedtatt at byen skulle få et statlig ressurssenter for pop og rock. En ting er i alle fall sikkert, Rock City ble ikke det lokale investorer, regionale og sentrale politikere og stedlige kulturfolk drømte om den gangen.
LES: «Kulturhus-boblen»
Tydelige råd
Men av denne kraften som oppstår i samspillet mellom lokale entreprenører, politikere og kulturentusiaster, skapes en dyr travelhet i bygging av idrettsarenaer, kulturhus og begivenhetskultur som festivaler. En travelhet som stiller det Enger-utvalget kaller «den kulturelle grunnmuren» – i skyggen, altså kulturskolene og bibliotekene.
Rådene fra Kulturutredningen er tydelige. Nå må det løftes lokalt. Mer makt til det lokale på bekostning av departement og Kulturrådet. De store og dyre institusjonene må åpne opp og bety mer for sitt nærområde. Det må satses på kvalitet og nyskaping.
Ny politikk før valget
Men Hadia Tajik bør også se nærmere på hvilke områder av kulturen som klarer seg selv. Hvordan få fart på de lokale entreprenørene uten at statlige og kommunale kulturbudsjett ryker i samme slengen. Det må rett og slett lages en klar rollefordeling mellom byråkrater, politikere, utøvere og investorer.
I morgen går altså startskuddet for Hadia Tajiks bygging av Kulturløftet III. Nå skal hun reise, lytte, prate. Landet rundt. I ukene og månedene fremover utmeisles kulturpolitikken de rødgrønne går til valg på i 2013.
Kulturløftet er blitt en liten valgvinner for de rødgrønne – så får vi se om de borgerlige klarer å stable på bena et motangrep. Skytset og de velfunderte argumentene er nå servert, i form av Kulturutredningen 2014.
