Vi kan godt lene oss tilbake og humre litt. Lille Namsos (13 000 innbyggere) huser Rock City – et nytt nasjonalt ressurssenter for pop og rock. Rock City er nå i seriøse økonomiske problemer.
Selvfølgelig var det en dårlig idé å legge Rock City til Namsos. Riktignok har Namsos fostret storheter som Åge Aleksandersen og DDE, men det er, tross alt, et bittelite sted langt ute i periferien, et sted knapt noen norske rockere bor i eller gidder å reise til.
Rock City ble vedtatt opprettet i Stortinget i 2005 og kom i gang i 2011. Ikke bare skal Rock City bygge kompetanse for å utvikle pop og rock som næring, det har også et opplevelsessenter for «trønderrock» med konsertscene, studio og kino.
Navet som skal få norsk musikknæring til å bli mer profesjonell og inntektsbringende, la man altså til Namsos. Rock City er ikke kulturpolitikk. Det er distriktspolitikk.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Kulturhus-problemene
Men om vi humrer for mye over lille Rock City (10 mill i budsjett 2013) og søte Namsos, risikerer vi å sette latteren fast i halsen. For problemene Rock City har nå, skyldes faktorer som preger mange av kulturhusene som for tiden popper opp rundt i hele landet.
Kulturforsker Georg Arnestad skrev nylig om «kulturhusboomen». De siste ti årene er det brukt opp mot 15 mrd på kulturhus. Småbyer som Hamar, Bodø og Stjørdal skal bygge kulturhus til totalt 2,6 mrd kroner. Mange kulturhus har problemer: Budsjettene sprekker. Kommunene tar opp lån. Innbyggerne misliker planene. Ingen har totaloversikten. Han skriver at vi står i fare for å «få eit kommunalt finansiert overskotstilbud». Forskning fra USA bekrefter problemene.
Bygges på feilaktige myter
Kulturforsker Aase Marthe J. Horrigmo skrev på Minerva for en stund tilbake om hvordan mange av kulturhusene motiveres ut fra et sett tilbakevendende myter: at husene vil skape økonomisk vekst og arbeidsplasser, at de tiltrekker seg turister og at de gjør kommunen attraktiv for tilflyttere. Men mytene stemmer i liten grad.
Mytene stemmer i hvert fall svært lite for norske distriktskommuner som Namsos. Og tanken om at Rock City – og senterets ringvirkninger – på en eller annen måte skal bidra til økonomisk vekst i fremtiden, har helt sikkert vært viktig for Namsos.
Kulturforsker Vidar Ringstad ved Telemarksforsking fortalte på konferansen Kulturrikets tilstand 2012 om forskningen deres på om kultur påvirker flytting. Flytter folk til kommunen om kulturen er bra? Flytter færre ut? Svaret er: nei.
Hva er Rock City Namsos?
Rock City Namsos har også vært dårlig planlagt. Det er ikke lenge siden senteret åpnet, og det er allerede i krise. For å bli ferdig i tide, måtte de til og med låne penger fra seg selv, og går dermed klart i underskudd med en gang.
Men uavhengig av pengetrøbbelet: Hva skal Rock City Namsos være? Ingen kan svare. Målene fra myndighetene er ambisiøse og upresise. Hva betyr det å være et «ressurssenter for profesjonell musikk»? Mange mener Rock City er etablert uten at noen har spurt bransjen om behovene deres. Mange andre aktører, ikke minst regionale organisasjoner som Brak, Sørf og Star, jobber med de samme oppgavene. Hvordan skal Rock City supplere dem? Ingen vet helt.
Problemet er ille nok, isolert sett. Men det er nok typisk for mange kulturhus: Planleggingen er dårlig, funksjonen uklart definert og behovet lokalt ikke testet. Egentlig er det ikke så rart at det blir sånn, for argumentet om at «kultur er alltid bra», holder for mange.
Bransjen har sett lite til Rock City
Når by:Larm arrangerer debatt om Rock City onsdag neste uke, er det med en relativt klar beskjed fra bransjen som Rock City skal profesjonalisere: «... til nå har norsk musikkbransjen sett lite til, og forstått enda mindre av hva Rock City er tenkt skal være».
Rock City kan riktignok finne en legitimitet her: Man kan i samarbeid med bransjen definere et faktisk behov og en funksjon til senteret. Og da blir det muligens billigere. Og da blir det kanskje en helt annen organisasjon. Og da kan det godt tenkes at den ikke burde ligge i Namsos. Det ville i så fall være kulturpolitikk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Stormannsgalskap
Vi liker å sitte her i hovedstaden og humre over hvor tullete de er rundt i distriktene. Men kulturhusene popper ikke bare opp der. De popper også opp her.
Den Norske Opera & Ballet i Bjørvika sluker milliarder. Nybygget kostet godt over fire milliarder kroner. De årlige statlige overføringene var 386 millioner i 2009 og er steget til i 558 millioner i år. Bare økningen til i år er på vanvittige 48 millioner – tilsvarende åtte statlige Rock City-budsjetter (staten gir 5,8 millioner til Rock City i 2013).
Senest tirsdag gikk Oslos byråd inn for «Nye Deichman». Åpning av nytt bygg 2016. Prislapp 2,6 mrd. Budsjettsprekk uviss (det har alt sprukket med 340 millioner). Fremtidig driftskostnad uviss. Bredden på byrådsleder Stian Berger Røslands sitt smil om fem til ti år, uviss. Bredden på smilene til de som må punge ut for Oslos voksende gjeld i fremtiden, uviss.
Er det trist at bare FrP kritiserer stormannsgalskapen? Og at de bare får kjeft for det?
Prestisjepolitikk
Statssekretær Kjersti Stenseng (Ap) kan smile og si til Rock City at de «sjøl skal få orden på økonomien sin». Det er ikke noe politisk prestisjetap. Bransjen liker dem ikke, politikerne liker dem ikke, og Namsos er tross alt en liten filleby.
Stenseng ville aldri sagt det samme til Operaen. Eller til noen av de andre store, viktige og dyre kulturhusene rundt i landet. Og dermed understreker hun det tragiske:
Den politiske prestisjen som er investert i svakt funderte kulturhus landet rundt, vil koste oss langt flere milliarder enn vi egentlig er komfortable med. Det er ikke kulturpolitikk. Det er prestisjepolitikk. Rock City Namsos er faktisk bare en liten, søt og helt harmløs bagatell.
