Kulturdepartementets svanesang?

Hvis kommuner og fylker skal overta store deler av kulturbudsjettet, er det grunn til å spørre hvor lenge vi trenger et kulturdepartement.

Kulturministeren som frivillig på Øyafestivalen

Venstre-leder og kulturminister Trine Skei Grande kledde seg i frivillig-skjorta på Øyafestivalen i Oslo. Nå kan hun bli nødt til å frata sitt eget departement viktige oppgaver, skriver NRKs kulturkommentator.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Som det ser ut akkurat nå, har kultur fått en av hovedrollene i regjeringens forestilling: Hvordan redde og sikre en regionreform?

Kulturminister Trine Skei Grande er trolig forestillingens spagat-kunstner. Hun skal sikre sitt politiske ettermæle som partileder og som kulturminister.

Partileder Grande har som kjent et hjerte som jobber for kommunene, for regionene og for reform. Kulturminister Grande må derimot føre bevis for at de samme distriktene og den samme reformen er det beste også for en nasjonal kulturpolitikk.

For å få til det siste, sitter Trine Skei Grande akkurat nå og skriver sin kulturmelding.

Hvis kulturministeren skal oppfylle partilederens krav, kan det være at kulturministerens stortingsmelding også blir Kulturdepartementets svanesang.

I vinter fikk regjeringen en forslagsliste med oppgaver fylkeskommunen kan overta fra staten. Forslagsstillerne i Hagen-utvalget har også tatt for seg kulturens rolle i regionaliseringsprosessen, og har rett og slett gitt kunst og kultur en hovedrolle.

Anslagsvis halvparten av de statlige kulturoppgavene Kulturdepartementet bestyrer, skal ut til det som kan bli elleve nye regioner. Målt i penger handler det om rundt regnet fire og en halv milliard kroner. Det betyr at nesten tjue prosent av alle de nye oppgavene fylkeskommunene skal få, er knyttet opp mot kulturlivet.

Trine Skei Grande kan innlede slutten for en viktig epoke i norsk kulturpolitikk.

Man behøver ikke være særlig vel bevandret uti politikken for å forstå at det vil bety en formidabel endring av den nasjonale kulturpolitikken som så langt er ført i Norge.

I juni møttes Kommunenes interesseorganisasjon KS til dialog om kulturens rolle i fremtidens fylker og kommuner. KS liker de mulighetene som ligger i regionreformen. De ser mange gode muligheter for at kunst og kultur kan spille en viktig rolle for regional identitet og samfunnsbygging.

Når KS i sin sluttrapport definerer hva de mener med nasjonale kulturpolitikk, skriver de at det er «summen av den lokale, regionale og statlige politikken».

Da har KS allerede lagt bak seg tanken om en helhetlig nasjonal kulturpolitikk som styres fra norsk kulturpolitikks mektigste taburett – kulturministerens.

Kanskje har KS her tatt på alvor Hagen-utvalgets forslag. For hvis halvparten av porteføljen til Kulturdepartementets kulturdel skal fordeles jevnt utover landet, da betyr det i realiteten et alvorlig svekket departement.

Et departement som bare kan snakke med innestemme i møte med kommuner og fylker i fremtidens debatt om kunstens og kulturens rolle i dette lille landet vårt.

Et så lite og puslete departement vil miste makt og gjennomslagskraft, og kan lett bli spist opp og forsvinne. For det er ingen selvfølgelighet at kulturen skal styres fra et eget departement. Vi klarte oss uten, helt til høyremannen Lars Roar Langslet ble Norges første kulturminister så sent som i 1981.

Høsten 2018 sitter altså Trine Skei Grande og forfatter sin visjon for en norsk kulturpolitikk. Det krever et politisk C-moment. Det hadde vært enklere dersom regionreformen hun er så glad hadde vært svar på et langvarig krav fra kulturlivet selv. Men det er det ikke.

Derfra høres angst og beven.

Stortingsmeldingen kan bli Kulturdepartementets svanesang.

Jeg tror Trine Skei Grande stortrives i rollen som kulturminister. Hun kan feltet. Hun kan språket. Hun kan politikk. Hun vet hvor sårbar kunsten og kulturen er i møte med storsamfunnets behov for skoler, sykehus, infrastruktur og eldreomsorg.

Dersom hun går med på å desimere sitt eget departement, kan Trine Skei Grande bli ministeren som innledet slutten for en offensiv epoke i norsk kulturpolitikk.

Det er neppe den hovedrollen hun vil bli husket for.